torsdag 19. september 2019

«Jøsenfjord» var ei plaga for DSD i Tau-ruta!


Stappfullt av folk om bord i «Jøsenfjord» ved kaien på Tau. Dei som skal vidare med buss, står i kø for å få plass der. Båten
er tydelegvis på veg til Årdal. Bildet er vel tatt før krigen. Bussane tilhøyrer Østerhus bilruter. Bildet er henta frå
boka «Bussen og bygda av bygda» av Jon Bergsåker. 

«Jøsenfjord» blei ei plaga for Stavangerske i 1930-åra. Trur du ikkje oppkomlingane frå Ryfylke som hadde gått saman og laga Jøsenfjord Ruteselskap, kjøpte den gamle dampbåten «Lindesnæs» og sette den inn i Årdalsruta, Tau inkludert, med navnet «Jøsenfjord». Men ikkje som dampbåt. Dei reiv ut dampmaskinen og sette inn ein Wichmann semidiesel på 390 hk. Brått var dette den raskaste båten på Hidlefjorden. Nesten 11 knop som marsjfart.

Stavangerske mista mange av sine trufaste passasjerar på Tau. Dei likte betre å reisa med den raskaste båten, som ventande var.

 «Jøsenfjord» slik den såg ut i mellomkrigstida. Den laga mykje sjø når den gjekk full fart.
 Foto: Stavanger Maritime Museum.


For by-rederiet var dette eit dilemma. Tau-ruta var ikkje så viktig før krigen. «Ekspress 1» kom i 1937 og var raskare og kjekkare på alle vis, men den kunne ikkje brukast til å ta knekken på «Jøsenfjord». Stavangerske fekk tre moderne fjordbussar før krigen, men brukte ikkje dei på rutene til Strandalandet. Tau-ruta var ikkje så viktig. Rutene på Sauda, Haugesund og Vindafjorden var høgare prioritert.

Trafikken over Tau var langt frå så omfattande i mellomkrigstida som den blei i nyare tider då alle vegar etterkvar enda på Tau. På den tida ante folk på Jørpeland knapt kor Tau var. Jørpelandsbuane tok DSD-båtane til byen.


Men på Tau konkurrerte Stavangerske og Jøsenfjord-selskapet på kniven. Dei opererte med dei same rutetidene både frå byen og frå Tau og kappkjørte på Hidlefjorden. Den som var fyrst framme på Tau, tok plassen på kaien. Taparen måtte fint venta til fyrstemann hadde gjort seg ferdig og bakka ut frå kaien. Her var det mykje prestisje å tapa.

Kålslugaren «Haukelid» var Stavangerske sitt våpen i konkurransen på Tau. Foto: Wilse. 


«Haukelid», den gamle kålslugaren frå 1869, var Stavangerske sitt våpen mot «Jøsenfjord» etter krigen. Når den fekk dampen opp, kunne farten bli 12 knop. Men «Haukelid» tok for seg av kålet. Det gjekk 40 tønner kål på ein tur frå byen til Sand.
Bjarne Nylund kom om bord i «Haukelid»
som 18-åring i 1944.


- Det blei ei intens kappkjøring mellom Stavanger og Tau. Alle om bord var krye når vi kom fyrst til Taukaien. Viss det var passasjerar til Lindøy, måtte «Haukelid» stoppa i Lindøysundet for å setja folka over i ein ventande robåt. Men dersom det ikkje var passasjerar til Lindøy, gjekk me full fart mens me heiv post og aviser over bord for ikkje å tapa i konkurransen med «Jøsenfjord», fortalde Bjarne Nylund til meg i 2006. Han begynte om bord i «Haukelid» som 18-åring i 1944.

Den kappkjøringa som Nylund fortalde om, må ha foregått i tida etter krigen. I 1948 var det slutt på «Jøsenfjord»-æraen. Då sette Stavangerske inn den flunkande nye «Fjordbris» inn på Tau og Jørpeland. Den nye fjordbussen kunne gå opp til 15 knop. «Jøsenfjord» var akterutseilt.



Bussane på Tau-kaien tilhøyrer Østerhus bilruter. Ola Østerhus eller Ola Buss som folk sa, bygde opp buss-selskapet sitt i 1930-åra. Så tidleg som i 1935 begynte bussruta frå Fiskå med Sverre Nordbø som leigesjåfør. Ola Buss hadde både bussar, lastebilar og drosje. Etter at vegen langs Tysdalsvatnet var ferdig sommaren 1938, starta Ola Buss bussruter til Årdal.


I 1940 hadde Ola Buss ni vogner i drift: 1. Reo buss med 21 sete. 2. Reo kombinert buss - lastebil med 14 sete. 3. Chevrolet buss med 17 sete. 4. Chevrolet kombinert med 14 sete. 5. International buss med 13 sete. 8. og 9. Buick med sju seter.  

Dessutan hadde han to lastebilar. Ein Volvo og ein Ford.

torsdag 12. september 2019

Er dette det gamle DSD-flagget?


Er dette Stavangerske-flagget frå før 1903. Utsnitt av maleri av «Rogaland»
som var bygd i 1878.


Her har alle me fjordabåt-nerdar sove i timen! Me har snakka, lese og skreve om DSD-flagget frå 1903. Det som ligna på Puerto Rico-flagget og til og med forårsaka protestar til det norske utanriksdepartementet. Men dette flagget er berre 116 år. Stavangerske er 164 år. Det må ha vore eit kompani-flagget tidlegare! Koss såg det ut?

Frå Stavangerske si jubileumsbok frå 2005.
Den utflytta hjelmelandsbuen Hermund Kleppa reiste dette spørsmålet etter at eg, 7. september, blogga om DSD-flagget som forsvinn frå ferjer og hurtigbåtar etter at Stavangerske har seldt Norled til utanlandske eigarar. Kleppa var i si tid primus motor i den store aksjonen i Sogn og Fjordane for å hindra at det gamle kompani-flagget til Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane forsvann då det gamle fylkesrederiet blei fusjonert inn i Fjord 1. Det blei eit opprør utan like i fjordafylket, men dei tapte kampen for flagget sitt. Men forvetenskapen har Hermund Kleppa stadig intakt.

- Ja, eg blei forveten: År 1829 vart tollstadene langs kysten tildelt eit bokstav-merke som skip skulle nytta som kjenningsmerke. Bergen fekk X, og det er denne X-en me har i Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane sitt kompaniflagg, brukt frå starten i 1858: blå X i kvitt felt på raud botn. Stavanger fekk tildelt bokstaven V. Kan Stavangerske ha hatt noko liknande, spør Hermund Kleppa.

Heilt flat skal eg leggja meg. At Stavangerske har hatt eit anna kompani-flagg tidlegare, har eg aldri tenkt på.

Tidlegare fyrstekonservator og leiar av institusjonen som tidlegare hadde navnet Stavanger sjøfartsmuseum, Egil Harald Grude, kunne ikkje hjelpa meg vidare. Han har ikkje lese eller høyrt noko om eit tidlegare flagg, men oppmuntra meg til å gå vidare med dette. - Dette spørsmålet er mykje viktigare enn Brexit, sa han. Eg reknar med at han sa dette med eit smil, men eg såg det ikkje sidan me snakka i telefon.


Dampskipet «Rogaland» frå 1878. Omdøypt til «Kvitsøy» i 1929. Maleriet tilhøyrer Stavanger martime museum.

Dag Bakka, forfattar av Stavangerske si jubileumsbok frå 2005, hadde heller ingen opplysningar om eit eldre kompani-flagg enn det som blei teke i bruk i 1903. - Men det er jo grunn til å tru at dei hadde eit flagg heilt tilbake frå starten i 1855. I den tida identifiserte skipa seg ved å føra flagg, seier Dag Bakka som lovar å tenkja på dette spørsmålet i dagane som kjem.

Min facebook-venn og firmenning frå Sogn og Fjordane, Hermund Kleppa, hadde i sine kommentarar lagt ved eit bilde av eit maleri som viser dampskipet «Rogaland» som var bygd i 1878. Dette skipet fører eit flagg i formasta som kan vera det tidlegare kompaniflagget.

Er det nokon der ute som kan hjelpa oss dette viktige spørsmålet?

Flagget frå 1903 blei utforma etter eit forslag frå styrmann Ommund Thingbø. Dei ansatte i selskapet var blitt oppfordra til å komma med forslag til nytt flagg. Han henta basisen frå dei tre raude ringane i skorsteinen og dåtidas mote med stjerner i flagget.

I Aftenbladet står det 17. februar 1922 om ein Ommund Thingbø som er med i bestyrelsen av AS Kulimport. Blei styrmannen forretningsmann etter 1903?

mandag 9. september 2019

Ukjend kaptein lytta til dårleg råd frå hytteturist og gjekk på grunn


Legg til«Lysefjord 1» var 67 år då den forliste i Årdalsfjorden.


- Kaptein Hagen på «Jøsenfjord» går alltid på andre sida av den holmen der når han skal gå vidare inn til Nessa og Årdal, sa hytteturisten og peika mot Langholmen.

Vikar-kapteinen på «Lysefjord 1» var i ukjent farvatn i Årdalsfjorden då han valde å lytta til hytteturisten som reiste med frå byen. Dermed gjekk «Lysefjord 1» på eit undervass-skjer og forliste ved Nordskårholmane på veg mellom Sørskår og Nessa.


Grunnstøytinga skjedde rett sør for Langholmen.


Palmesøndagen, 6. april 1941, var ein strålande fin dag. Jøsenfjord-selskapet hadde berre motordrivne rutebåtar på den tida. Det var krig og drivstoffmangel. For å spara på solarolja si, hadde dei leigd inn dampbåten «Lysefjord 1» frå Høgsfjord Rutelag til å gå søndagsruta frå Årdal til byen på ettermiddagen. Denne båten låg for det meste i opplag om vintrane. Då blei den for stor og dryg i kolet for Høgsfjord-rutene.

«Lysefjord 1» var på oppseiling, som det heiter. Den gjekk inn til Årdal for å ta opp den planlagde ruta på ettermiddagen då uhellet skjedde i det som var ukjend farvatn for kapteinen og resten av mannskapet. Heldigvis greidde både dei fire-fem passasjerane og mannskapet å redda seg uskada opp på Furuholmen.

Marton Sørskår, seinare ferjeskipper i DSD,
var augevitne til forliset.
Det dyrebare drivstoffet som ein hadde tenkt å spara på, blei brukt og vel så det. «Jøsenfjord» som låg i Årdal, måtte rykka ut og ta seg av folka som var berga i land og måtte også gå ruta si til byen på kvelden.

18 år gamle Marthon Sørskår, seinare styrmann og kaptein på Stavangerske-ferjene, var på tur i Lågaheia opp av Sørskår saman med tre kameratar då dei blei vitne til «Lysefjord 1»-forliset.

Båten blei dratt av skjeret og sett på land på Småskjera, men her var det så bratt at «Lysefjord 1» gleid ut og sokk på 75 meters djupt vatn. Her ligg vraket den dag i dag.

«Lysefjord 1» var 67 år gammal då den forliste. Den hadde berre vore Høgsfjord-båt i 10 år. Den hadde hatt seks andre navn før den blei rutebåt på våre kantar. Frå 1877 til 1915 gjekk den som rutebåt for Haugsund Damp under navna «Karmsund» og seinare «Karmøy».

Tapet av «Lysefjord 1» førte til at Høgsfjord Rutelag tok kontakt med fleire skipsverft med tanke på å få byggja seg ein fjordbuss av «Express»-typen. Men då viste det seg at det ville ta for lang tid å få bygd ein slik båt, blei spørsmålet om nybygg utsett. 

Kjelder: Magnus Torgersen: Fjordabådane.
Jon Bergsåker: Båten og bygda. 

søndag 8. september 2019

Då ulvane herja i Ryfylke


Illurstrasjon til ulveartikkel i Aftenbladet i 1951.


Skrubbsvultne ulvar kom i flokkar nedover isen på Tysdalsvatnet og herja stygt i geitehusa i Bjørneheimsbygda. På Fogn kunne dei telja 16 ulvar på fjordisen mellom Strandalandet og Fogn på ein gong. Ikkje rart at husmannen Halvar frå Fogn var så redd at han sat og grein ein morgon han møtte på Trevland for å vera med på tresking.

Vintrane 1854 og 1855 var svinkalde. Då kom det så mykje ulv både til Fogn og Strand at det var farleg både for folk og husdyr.

Heilt tilfeldig datt eg oppi ein del ulvastoff. Eg tykte det var interessant og difor har eg laga ein blogg før eg gløymte desse ulvane ut igjen.

Det var ikkje berre husmannen Halvar som såg ulvar på kvar haug på Fogn. Mange svært truverdige folk har fortalt om denne ulvetida.

Jone Selvåg, fødd i 1839, fortalde at dei skaut etter ein ulv på Fiskå utan å treffa. Ulven fauk som ein strek over fjorden til Mosnes på Fister-sida. Det kom tre ulvar i land på Fogn. Der drap dei og åt opp tre geiter.

For å stoppa ulven fekk fognabuane tak i ei issag. Med saga klarte dei å laga dei råk langs land. Det hjelpte. Ulven våga seg ikkje ut på ny-isen.

Vinteren 1853 kom ulvane til Nerhus i Bjørheimsbygda. Der hadde bonden stengt døra til geitehuset med vidjer. Desse gnaga ulvane av og kom seg inn. Det blei eit svare leven. Åtte geiter greidde ulvane å drepa før dei fôr vidare.

Den 4. mars i 1854 måtte alle vaksne menn i Strand, Årdal, Fister og Hjelmeland vera med på å jaga ulven ved å gå manngard. Dei tok heile heiane for seg. For å skræma ulven gjekk dei og hoja, ropte skreik og skaut i lufta. Sidan har det vore lite ulv å sjå i desse bygdene.

Ole Songesand, betre kjend som Pilt-Ola, la ut gift i heiane for å ta knekken på ulven. Han søkte i 1847 både Strand herredstyre og amtstinget om støtte  til å kjøpa inn gift. Han fekk avslag begge stader.

Men amtstinget var positivt til eit framlegg frå Høle herredstyre om å heva rovdyr-premien. Premien for ein felt ulv blei heva frå to til fem spesiedalar. Bjørnepremien blei sett opp til 10 spesiedalar.

I Strand blei den siste bjørnen skoten i 1859 på Svines ved sjølvskot.

Kjelder: Avisartikkel av distriktsveterinær F. V. Holmboe i Aftenbladet 1951.
Nettsidene til  Strand historielag.


lørdag 7. september 2019

Stavangerske-flagget forsvinn frå fjordane



Dette kompani-flagget har Stavangerske brukt sidan 1903.


Stavangerske-flagget som har vaia i Ryfylke-fjordane i vêr og vind uavlateleg sidan 1903, er nå definitivt på veg ned. 1. januar skal eit nytt kompani-flagg, som det heiter på fagsspråket, vera på plass på Norled-båtane. Stavangerske (DSD) har seldt heile flåten av ferjer og hurtigbåtar til utanlandske eigarar.

Norled-navnet, ein snaut ti år gammal konstruksjon, får utlendingane med på kjøpet. Men kompani-flagget skal nå brukast på dei båtane Stavangerske måtte ha i fart ein eller annan stad langt vekke, der det ikkje finst ei sjel som har den minste sansen for tøystykket som mange av oss innante kan få nesten-klump i halsen av sjå på.

Kystruteskipet «Austri» med tradisjonsrike skorsteinen og kompaniflagget. i formasta. Dette maleriet tilhøyrer
Stavangerske. 

Då eg seilte som sommarmatros i Stavangerske i frå 1967 til 1970, var postflagget det einaste flagget som blei brukt til kvardags. Berre på søndagene blei kompani-flagget lufta. I dei siste åra er postflagget på Norled-båtane erstatta med eit vanleg norsk flagg. Kompaniflagget, derimot, blir brukt kvar dag.

Postflagget var vanleg på alle rutebåtar som førte post.
Eg reknar med at dei tre raude ringane på skorsteinane også forsvinn saman med flagget. Svart skorstein var det jo på alle dei gamle dampbåtane, men på Stavangerske sine skip var det tre raude ringar. Du var ikkje i tvil kor den båten var frå når du såg skorsteinsringane.

I 1948 skjedde det ein revolusjon då fjordbussane «Fjordsol» og «Fjordbris» blei sett inn i Ryfylke-trafikken. Dei fekk gule skorsteinar med tre raude ringar. Det same fekk alle rutebåtane i lokaltrafikken medan kystskipa og hurtigruta hadde den gamle Stavangerske-skorsteinen. Nå skapte ein omgrepet «Den hvite flåte». Stavangerske-båtane var kvite med gule skorsteinar. Punktum.


Den gule skorsteinen kom med «Fjordsol» og systerskipet «Fjordbris» i 1948. Foto: Leif Berge.


I nærare 50 år var det fred og ro rundt gule skorsteinar og tre raude ringar. Men då Folke Hermansen, mannen som hadde gjort seg søkkrik på å selja kjøleskap og vaskemaskiner, hadde kjøpt seg inn i Stavangerske og overteke styringa der, blei det plutseleg vill oppstandelse mellom oss museumsvaktarar.

Han, Folke Hermansen, ville skilja ut ferjer og rutebåtar i eit eige dotterselskap. Dei tre raude ringane sto i fare for å forsvinna frå Ryfylke. Det blei eit himla spetakkel. Kaspar Nilsen, den markante skipsredaren på Sand, hadde også aksjer i Stavangerske og var formann i bedriftsforsamlinga. Han gav klart uttrykk for sitt syn: Han ville ikkje ha nokon nyordning i selskapet. Styret sitt framlegg om å skilja ut lokaltrafikken i eit eige selskap, blei nedstemt i bedriftsforsamlinga. Dåverande styreformann i Stavangerke, Harald Johansen, tok sin hatt og gjekk etter nederlaget. Båtnostalgikarar som meg jubla.


Frå Aftenbladet 13. september 1986.


Men Folke Hermansen gav seg ikkje. I 1990 blei lokaltrafikken skild ut i eit eige selskap, Rogaland Trafikkselskap, med eigen logo og to ringar i skorsteinen. Eg trur ikkje nokon gong det blei den store begeistingen for denne nyskapinga. Då DSD feira 150 år i 2005, var Stavangerske-navnet og dei tre raude ringane på plass igjen.


I 1990 kom den nye Tau-ferja Stavanger» saman med det nye rederinavnet og to ringar i skotsteinar. Foto: Stavangerske.


Folke Hermansen kjøpte også opp ruteselskapet HSD med hovedkontor i Bergen og slo saman Stavangerske og HSD. Det nye selskapet fekk navnet Tide og alle båtar og ferjer blei samla i Tide Sjø. Ein ny inkjevetta skorstein og ditto kompaniflagg såg dagens lys. Det varte ikkje lenge.

«Melderskin»  blei bygd som Askøy-ferja «Herdla». Blei etterkvart HSD-ferje
og enda i Norled. Her med Stavangerske-flagg ved Fiskepiren.
Tide Sjø skifta så navn til Norled. Ikkje så forferdeleg spennande, det heller. Men då blei det gjort ein liten genistrekk, som me gamle, trebukkar ikkje kunne unngå å lika. Alle farty som nå gjekk inn i Norled-flåten, førte det gamle, gode kompaniflagget og fekk svart skorstein med tre raude ringar.

 Eg må vedgå at det var gildt for meg og mine sarte kjensler å reisa frå Aurland til Bergen med hurtigbåten «Vingtor» av Stavanger med Stavangerske-flagg. Sjølvsagt er det nok mange i Sogn og Fjordane som ikkje tenkjer som meg om akkurat dette.


Men frå nyttår er det slutt.

Sic transit gloria mundi, heiter det på latin.


«Vingtor» av Stavanger tok oss frå Aurland til Bergen i sommar.







onsdag 4. september 2019

Kven stakk av med fyrlykta til Syvert?


Hamborneset med fyrlykta intakt i 2008. Huset til Syvert og Maria ligg oppe
i lia til venstre. 


Kva i all verda har skjedd? Fyrlykta som Syvert på Hamborneset passa på i alle år, er fjerna og erstatta med ein liten, kjønnslaus stake med eit lysblink på. Er folk blitt aldeles historielause? Visste dei ikkje at Syvert blei engasjert alt i 1929 av Fyrvesenet for å passa på at sjøfarande hadde lys å styra etter når dei snirkla seg innetter den smale fjorden.

Årsløna var 120 kroner for å pussa glas og fylla opp olje. Dette var ikkje pengar å leva av, men eit tilskot til det ein fekk ut av jorda og skogen på det litle småbruket pluss fisket i fjorden. Sjølv om lykta fekk elektrisk lys, var det framleis Syvert som såg etter lykta så lenge han budde på neset.

- Kor i all verda er Hamborneset, spør du kanskje. For mange er det mykje nærare enn dei trur. All skipstrafikk ut og inn Sandsfjorden på veg til eller frå Sand stryk langs land kloss i neset. Syvert og Maria, dei siste fastbuande på veglause Hamborneset, hadde alle verdas reisande folk rekande forbi, rett utanfor stovedøra, men fekk ikkje besøk av dei.

I 2008 seilte eg forbi Hamborneset med eigen båt. Då la eg merke til den raude hytta som var til salgs rett ved sida av lykta. Spennande tenkte eg. - Hytta med eiga fyrlykt. Eg tok bilde og skreiv ein blogg etterpå der eg spant på dette med at kjøpte eg hytta og sat og vinka til forbi-passerande båtar.

Hamborsund i dag. Fyrlykta borte og brua over Sandsfjorden ser du rett ut i fjorden. 


Eg må vedgå at eg heilt sikkert har passert dette neset fleire gonger utan å leggja merke til det som har skjedd i åra etterpå. Men for eit par veker sidan var eg på veg inn fjorden. Då kom eg på bloggen eg skreiv og kikka etter innover. Planen var å samla litt saman om stadnavna her inne og blogga om det. Her heiter det Jårvik som dei med litt fantasi meiner er det same som York i England, du har Tyskaberget og Hamborsund eller Hamborgsund, begge variantane er i bruk. Her ville det vera råd til å spinna litt på Hamburg og tyskarar og vikingar frå Ryfylke som sette navn på plasser i England.

Hei! På Hamborneset var det inga raud hytte lenger. Den var blitt modernisert og kvit av farge. Og lykta var vekke og erstatta med den før omtala staken. Skipsleiene har gått gjennom ei omfattande modernisering dei seinare år.

Det elektroniske arkivet til Aftenbladet er ei skattkista for dei som er interessert i lokalhistoria. Eg logga meg inn og søkte på Hamborneset. Der les eg at neset lenge var aktuelt som plassen der brua over Sandsfjorden skulle kryssa over. Også høgspentledningar har gått her.


Men det gildaste var avisreportasjen frå Aftenbladet 10. april 1974. Journalist Einar Hauge Nilsen hadde vore på besøk hjå Syvert og Maria på Hamborneset og laga ein reportasje som det stadig er råd å få klump i halsen av. Eg greidde ikkje å få til ein så god kopi av artikkelen at eg kunne leggja den ved som bilde i bloggen. Derfor skreiv eg den av, ord for ord. Eg har var lærar i maskinskriving i Suldal, i si tid, og beherskar stadig touch-metoden.

Syvert og Maria Hamborgnes fotografert av Einar Hauge Nilsen i 1974.


Syvert og Maria på Hamborneset

- Det er minste føre nå med faste inntekt kvar månad,det er bra med noko fast, har ikkje alltid vore slik.

Syvert Hamborgnes tenkjer på trygda. Løna frå samfunnet etter eit langt arbeidsliv. Knapt til å bli feit av, men jamn og trygg utan omsyn til vær og vind. Noko nytt for ein som sidan gutedagane har slite inntekta si ut av jord og skog, som har streva i båten eller kava for løna som dreng og på fiske.

Du skal ikkje så langt av leid, opp i dalane eller inn i fjordane for å finna eit anna Rogaland enn det pressfylket du dagstøtt får høyra om.

Vegen er ikkje lang, korkje i mil frå tettstadene eller i år attende i tida,til eit anna Norge enn vekstsamfunnet som må vera varsam med oljemillionane som ikkje skal vera for brårike.

Dei hadde kontroll på trafikken på fjorden frå huset til Syvert og Maria. Foto: Einar Hauge Nilsen.


Hambornes  - ein liten grøn flekk ved Sandsfjorden kringsett av grøne lier. Ein liten flekk med ryggen mot fjellveggen, og fjorden som einaste ferdsleveg.

Sandsfjorden er framleis ein viktig veg for dei som skal langt av stad. Frå stoveglaset på Hamborneset ser ein rutebåtar som fær mellom Stavanger og Sauda. Hurtigbåtar som vaskar sjøen oppetter svaberga, trauste fjordabåtar og lasteruter som har betre tid.  Ofte kjem større skip på veg til eller frå smelteverket i Sauda. Dei er så nær at det er som å sitja i byen og sjå på trafikken i gata.

Når ein sit om bord i rutebåten og kastar eit blikk inn mot land, kan ein saktens undra på kva som fekk folk til å slå seg ned på Hamborneset og kva dei har levd av i alle år. Oppe i bakken ligg eit lite, kvitt hus og ei lita raud løe, nede ved fjorden eit naust, ei sommarhytte og endå eit lite hus, og fyrlykta ytst på pynten.

Ein lastebåt passerer Hamborneset på veg inn fjorden. Det fanst ikkje hytter på Hamborneset i den tida.
Bildet tilhøyrde Terje Åserød.


Så stig me sjølv i land etter ein tur frå Høyvik med skyssbåten til Jostein Lund, og ser at det er litt meir plass, litt meir grønt mellom knausane enn me trudde.

Syvert Hamborgnes er fødd her på neset og har budd her all sin dag. Og om bruket var aldri så lite, vart det rom for ein husmannsplass her og. Det er det vesle huset ned ved sjøkanten.

- Jordvegen har ikkje vore mykje å leva av, seier Syvert over kaffikoppen. Det meste me hadde var ei ku, tre-fire sauer og nokre høns. Ho mor var nøye med å ta vare på grastustene som fanst. Ho lauva og skar lyng.

Fisket har vore hovedsaka for Syvert. Han har lakserett og leigde rettar hjå andre. Elles tok han seg arbeid når det høvde seg slik.. Den siste tida han var slåttekar, var dagløna 4 kroner.

- Men det var billeg det bøndene selde og, seier han. Dei hadde ikkje så mykje å betala med.

Syvert var berre 18 år då han måtte overta bruket. Faren var blind dei 10 siste leveåra sine. Men 18-åringen var alt ein øvd arbeidskar, som ein vinter hadde slite fram bjørkeved til 18 kroner famnen, og som tykte han var rik då han eit anna år hadde tjent 50 kroner etter 6 månaders arbeid på gard. Attpå fekk han to tømmerstokkar som kunne selja for tre kroner.

Eit år var han på vintersildfisket, om sommaren var han på fjorden.

I den tida var det så mykje folk på gardane langs fjorden, der det nå berre er ein og annan huslyd og mange tomme hus, at det var skule på Åsarøy. Det var ikkje så lang veg over fjorden jamvel om det kunne vera bale nok i dårleg vær.

Det er stilt og fredeleg på Hamborneset nå.

- Overflødeg fredeleg, seier Maria. Men det var ei god hjelp å få telefon. Nå kan me snakka me kven me vil og me kan ringa etter varer som me får med postbåten tre gonger i veka.

For ikkje å snakka om den letten det var å få straum. Det er berre to år sidan dei kunne hiva ut vedkomfyren og parafinlampene. Overgangen var så stor at det mest ikkje var arbeid att å ta seg til ute i kjøkenet samanlikna med før. Maria fekk god tid til å sitja med handarbeid attmed vindauga der det både er lys og varme.

Ei tid var dei utan dyr, men det vart for keisamt. Så fekk dei seg tre sauer. - Det er likare enn inkje seier Maria, men ho saknar kua og hønsa. Det vert tungsamt om ein ikkje har noko å stella med.

- Det er ikkje å vanskeleg å få dagane til å gå med vedhogst og anna arbeid, seier Syvert som er 74 år. Dessutan har han fyrlykta å stella med. Henne har han hatt tilsynet med i 34 år. Då han byrja i 1929, var årsløna 120 kroner for å pussa glas og fylla opp olje. Nå er lykta elektrisk, men ho treng framleis tilsyn.

Syvert tykkjer han bur lageleg til. Det er så stutt og grei veg til fjorden. Men ein kjenner det godt likevel når ein har bore mjøl og ved og høy på ryggen opp bakken. Om det så var materialane til husmuren så har han drege dei opp på sin eigen rygg, om lag 12 tonn stein, sand og sement var det visst. Det vart i alle høve mange vender av det.

Mange tunge tak, men framleis er helsa god.

- Nei han feilar ingenting, seier Maria. Men du veit maskinen er sliten. Karen har arbeidd så hardt heilt sidan guttedagane.

- Nå er det på tide å få båten på sjøen att, seier Syvert og vil snakka om noko anna.

På Hamborneset går livet som før. Det er samfunnet elles som har endra seg så sterkt og sett andre mål på andre ting. ? Me har det slik me er vane med, seier Maria, men for andre å flytta hit? Det hadde vel ikkje gått an.

Avskrift slutt.



Syvert Hamborgnes døde i desember 1991. Han blei 91 år gammal. Syvert var den yngste av i alt åtte sysken. Maria som var fødd i 1912, døde i juli 2001. Syvert og Maria flytta på slutten av 1980-talet til Sand og budde i ein omsorgsbustad der. Dottera Olaug, fødd 1949, bur på Sand og brukar Hamborneset som ferieplass.

Hytta på neset som var raud og til salgs i 2008 er det Jørund Nilsen frå Sauda som eig nå. Han er andre eigar sidan 2008.

Det står eit lite eldre, hus litt lengre inne. Søskenbarnet til Olaug eig dette. Ho heiter Judith Hamborgnes og bur i USA. Marit Sunde Solland og familien hennar har leigd dette huset i mange år.

Den tradisjonsrike fyrlykta blei fjerna av Kystverket nå i sommar. Olaug Hamborgnes seier at dei kunne tenkt seg å ta vare på lykta, men før dei fekk sukk for seg, var den vekke. 







mandag 2. september 2019

- E du redde for smøret? Di pysa!



Redd for smøret? Nei, me har nøgda.


Barnebarna gjorde store auer då bestefaren sa han var redd for smøret. Var han blitt galen eller? Det siste sa dei ikkje, men dei tenkte det nok. Ikkje lett for småungar å forstå at bestefar kunne vera redd for smøret sitt. Han på si side ville berre gjera det klart at det var litt lite smør. Difor måtte ungane vera litt forsiktige når dei smurte på skjevene sine slik at det blei nok til alle.

Me sytti-åringar går rundt og vasar i den tru at i motsetning til fortidas gamlingar er me ungdommelege og up to date. Berre tull, spør du meg. Dei unge ser på oss som håplaust gamle slik me gjorde med våre gamlingar i 1950- og 1960-åra.

Sjøl har eg erta det ti år gamle barnebarnet mitt når eg har fylgt henne til tannlegen av og til. - Dei hjå tannlegen trur nok at eg er far din, har eg sagt. På utsøkt, høfleg vis har ho avvist den slags idear som tull. Nora er snill, men av og til ærlegare enn eg set pris på.

Eg har nettopp vore på sjukehus. Der låg eg nyoperert og litt maroder på seks-mannsrom og hadde nok med meg sjøl. Den godt vaksne pasienten på sida av meg var heller ikkje særleg sprek. Kona var på besøk og han hadde nettopp fått mat. Rett etter kom ein ung, omsorgsfull pleiar og spurte: -Smakte skjevene?

- Ja. Han åt dei med hugnad, svara kona.

???????. 

Den unge, omtenksomme pleiaren forsto ingenting. Kva var det kona hadde putta på skjevene?

Pasientkona gjentok svaret, men tok seg i det. Ho skjøna at den unge pleiaren ikkje forsto. ?Han åt skjevene med fornøyelse, svar kona.

Alt i orden. Situasjonen var avklart!

Koss er det med deg? Ligge du og lure på någe? Liggja har også blitt brukt mykje utan at ein har gått til sengs for det,

- Eg ligge på ei byreis, kunne folk seia før i tida utan at nokon undra seg over at ein kunne uttrykkja seg slik. Ein reiste ikkje til byen i hytt og vêr. Ærenda blei samla opp slik at ein fekk mykje igjen for pengane når ein endeleg tok ut til byen.

Verbet å liggja har blitt brukt i slike litt rare sammenhengar etter dagens normal. - Ka e det du ligge og løybe itte, kunne folk spørja. Dette var heller ikkje ein lokal talemåte. På gammaldags bokmål kunne dei skriva: Det var i den tid han lå ved universitetet og studerte.

- Fli meg flådet, sa dei på Jæren. - Fli meg hammaren var det ein vaksen mann som sa til meg ein gong hima i Vormedalen. Dei som ikkje veit kva fli betyr, har vel slutta å lesa for lenge sidan, men det betyr: Gi meg. 

Flådet er jærsk for fleska-fett.

Nå må eg skrua av pc'en og komma meg ut av det mørke arbeidsrommet. Forresten må eg sløkkja lyset også. Ein skal ikkje brenna hål i dagen, veit du!