Sporveiskontrolløren blei brått far til TV-kjendis

 

Kontrollør Gunnar Petterson.
Bilde: Fb-gruppa Bergen sporvei.

Kontrollør Gunnar Petterson blei mitt aller fyrste bekjentskap i Bergen Sporvei i november 1971.

- Meld deg på kontrollør-kontoret ved bussgarasjen på Mannsverk i kveld. Kontrolløren der vil gi deg fyrste leksjon i sporveis-kunnskap, sa mannen eg snakka med i telefonen. Bergen Sporvei mangla sjåførar og tok med takk i mot studentar med førarkort for buss. På kveldstid og i helgene var det nesten alltid ledige sjåfør-skift.

På denne tida var eg, i eigne auer, ein rutinert rutebilsjåfør. Hadde ikkje eg hatt sommar-jobb i Ryfylkeveiens billag og kjørte både kombinert rutebuss/melkebil og vanlege bussar på smale og svingete Ryfylke-vegar heile sommaren utan uhell.

Bussanlegget på Mannsverk omkransa av boligblokker. Det store bygget midt på plassen var
verksted og servicebygget. I mi tid var bygget til høgre, ved innkjøringa, adminstrasjons-
bygg for Bergen Sporvei. Kontrollørar og sjåførar hadde fyrste etasje her. Foto frå 
Bergensavisen av nyare dato. 

Bergen Sporvei var ikkje berre eit stort busselskap. Det var også ein kommunal etat. Alt var nøye uttenkt og sett i system. Med mange sjåførar, kontrollørar, trolleybuss-konduktørar. Til og med overkontrollør.

På ettermidagstid sat det ein kontrollør på vakt på Mannsverk og passa på mens bussane kjørte inn på kvelden.

Petterson, eller Gunnaren som insiderane sa i Sporveien, tok godt i mot meg ein sein ettermiddag i november 1971. Ein hyggeleg kar. Då bussane var kjørte inn og ein slags fred senka seg over Mannsverk, introduserte han meg for dei ulike busstypane som blei brukte i Sporveien på den tida.

På oppstillingsplassen på Mannsverk sto det mange slags bussar. Her var der Volvo, Leyland og trolleybussar. Og to små Mercedes-bussar som likna på brødbilane til bakeribedrifta Martens. Dei fekk jo sjølsagt kjælenavn deretter.

Eg fekk prøvekjøra ulike busstypar på oppstillingsplassen på Mannsverk. Det var både spennande og uvant. Halvautomatiske girkassar var ukjent terreng for meg. Her mangla der clutch. Du gassa og gira om trent som på ein vanleg bil, men du hadde ikkje nokon clutch til å gjera girskiftet mjukt og behageleg. Her blei det lett meir rykking viss du ikkje hadde rette handlaget.

To eller tre kveldar var eg på Mannsverk og fekk privat-undervisning av Gunnar Petterson. På tidleg kveldstid med redusert trafikk fekk eg prøva meg ute i trafikken med ein gul buss der det sto "Øvelse" i skiltkassen.

Stor stas i Bergen Sporvei då Tore Magnus Petterson, sonen til Gunnaren, vann talent-
konkurranse i NRK-TV med Vidar Lønn-Arnesen som program-ledar.

Ei veke eller to seinare blei Gunnar Petterson kjendis-far. Sonen, Tore Magnus Petterson, vann NRK-konkurransen "Talent" i beste sendetid i fjernsynet 28 november 1971. På den tida sat heile Norge benka rundt vår einaste fjernsynskanal og såg rått og råte. Alle såg bergenseren som vann med "Vi har en liten søster, vi har en liten bror" og alle i Sporveien visste at dette var sonen til Gunnaren.

Unge Petterson var ikkje berre sangar. Han var komponist også. Han hadde sjøl laga tone til diktet "Våre små søsken" som var laga av Inger Hagerup.

Det var mange kolleger som gratulerte og vitsa med den stolte faren i dagane som kom. Gunnaren var skikkeleg stolt som venteleg var.

Eg var heldig som møtte faren, ein flott sporveismann.

(Viss nokon måtte ha eit betre bilde av Gunnar Petterson, skifter eg gjerne ut det eg fant på facebook-gruppa Bergen Sporvei.)

Bussjåførar med skjelmske øyekast og morgenfriske smil

Frå venstre:Helga Nielsen, Kirsten Helland, Inger Enga og
Berit Susort.
 

50 år har det gått sidan dei fyrste fire kvinnene rykka inn som bussjåførar i Bergen Sporvei på våren i 1972. Med skjelmske øyekast og morgenfriske smil, som det sto i Bergens Arbeiderblad. På den tida følte eg meg nesten som ein etablert Sporveis-mann. I november året før begynte eg som student-sjåfør. Hugsar godt desse damene frå dei gule bussane.

Heile jente-reportasjen som sto i Bergens Arbeiderblad 4 januar 1972 har eg skreve av etter beste evne. Værsågod, berre les:

Mannshegemoniet blant sjåførene i Bergen Sporvei er på vei ut. I går begynte nemlig fire kvinner på sin første undervisningstime i bussjåfør-yrket, ett teorikurs på en uke. Her lærer de om billett- og kortsystemet samt skift- og tjensteplaner.

De fire er Inger Enga, Berit Susort, Helga Nielsen og Kirsten Helland.De to siste er gifte, og har barn på henholdsvis 9 og 6 år.

- Hvordan fikk de så ideen til å søke på et slikt "typisk" mannsyrke?

- Både Inger og Helga hadde begge tenkt å søke på stillingen allerede i sommer, men da ble det ikke noe av.

Senere hadde imidlertid de kommunale etater forandret mening, og for noen tid siden sto annonser både i dagspressen og i bussene. For alle disse fires del var det disse som gjorde utslaget, og resulterte i søknaden.

- Hvordan kombineres så husmoryrket med sjåføryrket?

- Det går nok bra, sier Helga. Når vi har kveldsvakter, er jo mennene våre hjemme, mens dagvaktene er avhengige av at vi får barnepiker til barna. Hos oss murret mannen en del da ideen om meg som bussjåfør ble lansert, men nå er alt i orden.

- Kirsten har hatt sertifikat i 21 år, men er du rustet til å kjøre gjennom bytrafikken med en kjempestor buss?

- Mange av mine fremtidige mannlige kollegaer har beklaget seg over vanskene med å kjøre bussene gjennom den tette trafikken.

-Jeg tror imidlertid de overdriver noe, for det er vel mye spørsmål om ens eget temperament. Kvinnelige sjåfører kan sikkerte bli like sure og gretne som mannlige, men kanskje de takler publikum på en litt annen måte. Jeg er i alle fall innstilt på at det kan bli en tøff jobb. Men hvorfor skal ikke vi kunne være like gode som mennene. Kvinnelige sjåfører har man hatt lenge, både i Oslo og Tønsberg.

- Og Haugesund, legger Berit til med umiskjennelig Haugesundsdialekt.

- Hva skjer videre utover våren med være fire sjåfører?

- I dag skal vi ta mål til nye uniformer og huer, så man satser tydeligvis alvorlig på at vi kommer til å klare det vanskelige klasse 2-sertifikatet som kreves for å kjøre buss. Videre skal vi kjøre med linje 2 en ukes tid som billettører, og deretter blir det å småkjøre rundt på plassen her på Mannsverk i en måneds tid. Så, utpå vårparten en gang, er vi klare til å få sertifikatet sammen med de 11 mannfolkene som begynte på kurset sammen med oss.

Trafikksjef Henrik Mykkeltvedt ved Bergen Sporvei opplyser at man ikke kommer til å gjøre noen forskjell på mannlige og kvinnelige bussjåfører. De får samme lønn, samme rettigheter og samme vakter alle sammen.

Ellers kan Mykkeltvedt opplyse at Sporveien ikke har hatt kvinnelige billettører siden krigens dager, og selvsagt aldri sjåfører av det annet kjønn.

Så folk som daglig kjører linje 2 kan nå snart glede seg over å få kvinnelige billettører som rundhåndet deler ut grønne og røde bussbilletter med skjelmske øyekast og morgenfriske smil.

- Vi er forberedt på folk vil komme til å glo, sier Helga, men det går nok snart over.

Lensmannen jakta på småkjeltringar mens pengeskapet i Finnøy-banken blei sprengt

 

Bankstyrar Reimund Flesjå framføre 
pengeskapet i Finnøy-banken i mars
1978.

Mens Finnøy-lensmann Reidar Bjørkvik og assistenten Rolf Kant stressa rundt i nabolaget på jakt etter ein ungdomsgjeng som hadde gjort innbrudd på handelslaget, var professjonelle skapsprengarar inne i Finnøy sparebank på Judaberg. Ved hjelp av skjærebrennar åpna dei pengeskapet og tok med seg alt som fanst av pengar der: 215.000 kroner.

Finnøybuar var sterke i trua, men natt til onsdag 31. mai 1978 gjekk ei av dei nesten evige sanningar på øya i knas. Pengeskapet som hadde stått mot skapsprengarar to gonger tidlegare, blei eit lett bytte for desse bandittane. Dei åpna skapet og stakk av med alt som fanst i kontanter der.

-Me hadde uflaks, sa Finnøy-lensmann Reidar Bjørkvik til Rogalands avis.
Foto: Jan B. Henriksen.

Det verste av alt: Lensmannsfolka hadde vore borte og kjent på dørklinka til banklokalet og kikka inn eit av glasene utan å oppdaga noko mistenkjeleg. Då var truleg bandittane i fullt arbeid inne i banken. Dei hadde teke seg inn gjenom eit av glasene på andre sida av huset. Og dei fordufta etter at jobben var gjort.

I ein åpen plastbåt med ein 15-hestars påhengsmotor hadde skapåpnarane komme til Finnøy og lagt seg til i småbåthavna like ved ferjekaien. Lensmannsfolka hadde sett båten her. Og dagen etterpå meldte det seg eit vitne som hadde sett båten forlata Judaberg ved 3-4-tida på natta.

- Me hadde maksimal uflaks. Skapåpnarane hadde maksimal flaks, sa lensmann Reidar Bjørkvik til Rogalands Avis.

Dei to lensmannsfolka hadde passert banken mange ganger, både i bil og til fots, i det tidsrommet då skapåpninga pågjekk. Men dei var på jakt etter ungdommane som hadde vore på handelslaget. Dei drøymde ikkje om at det var skikkelege bandittar på ferde i banken.

Det var dette pengeskapet på Finnøy som den vidgjetne skapsprengar-kongen Kåre Palmer Holm forgjeves prøvde å åpna i 1959. Men han og kameraten herja slik med døra på skapet at bankfolka heller ikkje greidde å få den opp då dei kom på jobb neste dag. Ekspertar frå Stavanger måtte tilkallast for å få orden på skapdøra igjen.

Fornøgde finnøybuar konstaterte såleis at pengane var trygge i deira bank. Det var også gjort eit mislukka åpningsforsøk på dette skapet 40 år før Kåre Palmer Holm prøvde seg.

Bankkuppet på Judaberg blei ikkje oppdaga før banksjef Reimund Flesjå kom på jobb neste morgon. - Eg blei ganske paffe då eg såg kva som hadde skjedd, sa banksjefen til RA. Han tykte det var utruleg at skapåpnarane ikkje blei oppdaga sidan lensmannsfolka dreiv reine skytteltrafikken i dette området.

Banken hadde ikkje alarm. Dei dreiv og planla eit nybygg og dermed var det ingen som hadde tenkt på å skaffa seg alarm før nybygget var klart.

Ingen problemer for ekta bandittar å ta seg inn i den gamle banken på Finnøy.

Det gjekk kaldt nedover ryggen på meg då eg fekk høyra om Finnøy-kuppet. Var desse skap-åpnarane Aftenblad-abonnentar? Eg var ganske fersk journalist i avisa på den tida og hadde hatt Finnøy som ein del av mitt ansvarsområde.

I mars 1978 laga eg ei sak om at kommunestyret hadde godkjent Finnøy-banken sine planar om nytt bygg. I reportasjen hadde eg med et bilde både av det enkle bankbygget og bankstyrar Flesjå framføre det gamle pengeskapet som skapåpnarar hadde gjort fleire mislukka forsøk på å åpna.

Kan skap-åpnarane ha fått ideen til Finnøy-kuppet ved å lesa min enkle reportasje i Aftenbladet?

Heldigvis var det ingen andre som hugsa på denne reportasjen min i oppstusset etterpå.

Dei to som seinare blei tekne for Finnøy-kuppet, var iallfall ikkje lesarar av Aftenbladet. Dette var "storfuglar i bransjen" med base på Austlandet som sto bak skap-åpninga på Finnøy. Dei hadde lånt ein bil av ein kjenning og kjørt til Stavanger. Dei parkerte bilen ved båthavna i Dusavik og tok ein båt der og drog til Finnøy kvelden før ranet. På morgonkvisten var dei tilbake i Dusavik. La båten fint frå seg og kjørte austover igjen.

Men vitner hadde sett bilen og dermed gjekk det ikkje så lenge før mennene i 30-åra sat bak lås og slå. I 1979 blei dei dømte til fleire års fengsel for Finnøy-kuppet og diverse grove brotsverk på Austlandet.

Men koss i all verda hadde desse karane funne ut at det var eit pengeskap å åpna på Finnøy av alle stader? Det har visst ingen funne svaret på.

Ka med litt Kåre Palmer Holm-kunst på veggen?

 

Dette trollet var eit av motiva som Kåre Palmer Holm brukte i sine kopparstikk. Olav
Rolfsen har tatt vare på utstyret som blei brukt, både former og pressa. 

Har du ekta Kåre Palmer Holm-kunst på veggen? Etter at gentlemannsforbrytaren la sin karriere som skapsprengar og rømmingsekspert bak seg, laga han kopparstikk i stor stil i fleire år. Han kunne tilby fleire ulike motiv. Eit troll av den meir ufarlege typen og meir stikk med meir romantisk innhald.

Olav Rolfsen (81) har kopparstikk laga av Kåre Palmer Holm både heima i huset på Madla og på hytta si. Desse kopparstikka blei laga i Pedersgata 97 eller Båsahuset som folk i nabolaget kalla dette bygget.

Olav Rolfsen kjøpte Pedersgata 97, Båsahuset, i 1972. Då fekk han Kåre Palmer Holm med på 
kjøpet. Han hadde verksted i kjellaren og ein liten leilighet på loftet. 

Dette huset med åtte leiligheter kjøpte byggmeister Olav Rolfsen i 1972 for 100.000 kroner. Då fekk han Kåre Palmer Holm med på kjøpet. Han disponerte verkstedet i kjellaren og hadde ein liten leilighet heilt på loftet. Seljaren var Anton Holm, bror av Kåre Palmer.

- Eg kjende til leigetakaren frå før. Han dreiv jo som entreprenør på 1950-talet. Eg møtte han då han hadde eit oppdrag på Madla, fortel Olav Rolfsen.

Dei to kom godt ut av det med kvarandre som husvert og leigetakar. Kort tid etter eigarskiftet tok Kåre Palmer Holm kontakt med husverten sin. Han meinte husleiga var for låg. Dette blei ordna med ein gong.

På denne tida laga Holm kopparstikk. Pressa og formene som han brukte, er stadig å finna i Båsahuset. Men det er meir: Han laga også vernestøvlar. Han hadde to symaskiner som han brukte for å laga skotøy.

- Kåre Palmer Holm var ein kjekk kar. Eg var på besøk heime hjå han fleire gonger, fortel Olav Rolfsen.

Akkurat i desse dagar blir kjellarlokala i Båsahuset gjort om til leilighet. Dette arbeidet utfører Harald, sonen til Olav Rolfsen.

Kor hadde den mangfoldige Kåre Palmer Holm lært seg kopparstikk-kunsten og skomakarfaget?

Desse vernestøvlane produserte Holm her i verkstedet, fortel Olav Rolfsen. 

Dette var eit resultat av tre lange opphald bak fengselsmurane på 1950- og 1960-talet. I dei større fengsla fekk dei innsette tilbod om opplæring i å laga kopparstikk og det var også større "skomakar-avdelingar" i mange fengsel.

Då Kåre Palmer Holm seinare tok seg vidare inn i arbeidslivet og blei vaktmeister på jernbanestasjonen på 1970-talet, blei verkstaden ståande ubrukt. Nå står utstyret til Holm og støvar ned inne i Båsahuset saman med diverse saker og ting som Olav Rolfsen har teke vare på og ikkje har hjerta til å hiva.

Eg har nå laga 19 bloggar om Kåre Palmer Holm. Ein fantastisk spennande mann som det stadig er mange som hugsar med glede. Takk til alle som gitt meg tips. Ei spesiell takk til Johnny Emanuelsen i Storhaug historielag for verdifulle tips.

Framfor Båsahuset. Frå venstre: Harald Rolfsen, Olav
Rolfsen og Johnny Emanuelsen.