Med «Fisterfjord» i fjordafart i førjulsmørket

«Fisterfjord» kom fram i mørket før jul lasta med appelsiner og  sekker av
alle slag. Foto: Stavanger Maritime Museum.

Du kjem garantert i førjulsstemning ved å lesa denne skildringa av ein tur gjennom Ryfylke med gamle «Fisterfjord» i desember 1954. Eg har etter beste evne skrive av reportasjen til Alf Olav Aadnøy i Aftenbladet. Han  hyrte seg inn som matros på båten for ein dag. Artikkelen sto på trykk julafta 1954.

Disponent Magnus Kalheim lo, men lot meg få hyre uten dikkedarer. Kaptein Knut Øye på «Fisterfjord» kikket lunt opp fra papirene da jeg meldte meg for han på broen, og spurte etter mønstringspapirene. Han slo seg smilende til tåls med min forsikring om at de ville komme, så snart Rederforbundet hadde behandlet saken.

- Stuerten har gjort klar en køy til deg, sa han. - Du får den gamle postlugaren.

Det har alltid vært min oppfatning av en stuerts plikter på en rutebåt, at det første bud lyder slik: Liflig kaffeduft skal til enhver tid på døgnet fylle skipets ganger med og derfra stige opp til broen for å stimulere skipperen i hans gjerning. Stuert Jonas Runestad fra Fogn skjøtter sin oppgave med all den glød en kan forlange av en mann som bruker oljefyrt bysse. Som passasjer har jeg alltid satt pris på den særlige duft som følger med en rutebåt av gamle «Fisterfjord»s støpning.

Det er en egenartet blanding av kaffe, plysjsalonger, messingpuss og fjøs, som tilsammen gir den hyggeligste duft i verden. På denne turen hadde den fått et lite stenk av julestemning, og jeg lurte på hva det kunne komme av, helt til jeg skulle hjelpe til med å lempe varer i land på første kai. En stor del av lasten var appelsinkasser.

For matrosen på dekk har byssen en ekstra tiltrekning i de sure mørke vinterkveldene. Han hiver landgangen på luken, lukker porten i rekken og bærer fram varene til neste kai, mens båten bakker langsomt ut fra siste stoppested. Så slokkes lysene på dekk og under bakken, og mens skipet svinger,  sklir han over det våte og skrånende dekket, river opp døren og berger seg fra sur og hylende vind og piskende regn inn til byssens varme og lyse hygge.

EIN GALEN DAG

- Du har valgt ein galen dag, sa mine kolleger i faget, matrosene Gunnar Roaldkvam og Hadle Lovra. - I går skulle du ha vore her, då va det heilt gale.

Ein galen dag i dette faget, forsto jeg, hang sammen med at byens leverandører av armeringsjern, trelast og kraftfôr slo seg sammen om å sende mest mulig om bort senest mulig på dagen. Det vil si at armeringsjernet som skal først på land, kommer først. I siste øyeblikk kommer så varene som skal lengst inn i fjorden, og dermed blir alt arbeid dobbelt vanskelig.

En passelig trelastforsendelse som nødvendigvis må hives ovenpå armeringsjernet, for at båten skal komme fra byen i tide, holder to matroser beskjeftiget en god stund utpå kvelden og skaper forsinkelser og andre fortredeligheter. Skulle jeg bringe noen særlig hilsen fra mine venner, matrosene, måtte det være en liten bønn til leverandørene om iallfall å gi melding om store varepartier i god tid før avgang, slik at lasten kan bli skikkelig stuet.

Min dag var god i så måte. Noen hiv med sekker, en del småpakker og pappesker, og ikke å forglemme et dusin appelsinkasser, ga oss passelig tidsfordriv på stoppestedene innover fjordene. Såpass måtte det være, hvis jeg skulle få et lite innblikk i jobbens spesielle finesser.

TROSSÅ, LANDGANGEN OG VARENE

De siste passasjerene kom om bord, og styrmann Nils Åserød ordnet opp i sine fraktbrev og ga meg en liten instruksjon i matrosens plikter. Han er en fåmælt mann. - Trosså, landgangen og varene ska i land, sa han. - Men så e det kaffi.

Vi drakk kaffe og spiste stomp i messen, mens «Fisterfjord» gjorde sitt ytterste i det alltid håpløse kappløpet med de moderne fjordebussene innover Hidlefjorden.

Dagslyset svant langsomt da vi i en stor bue svingte rundt den svarte strømstaken og blåste for Sør-Bokn. På de fredelige turer kan matrosen gi seg god tid til å henge over rekken og studere kaiene. Byre-kaien var den siste vi fikk se i dagslys. To hiv med sekker ble svingt over rekken, en kasse appelsiner fulgte etter, mens 12 kasser epler kom om bord.

MØRKE KAIER

Ei lykt kastar lys over arbeidet på kaien. Elektrisitet var det lite av på «Fisterfjord»-kaiane i 1954.

Fra nå av rekker utsynet til baugen. Bare hver gang vi nærmer oss en kai, skjærer lyskasteren en liten åpning i mørket og viser oss den samme scenen hver gang. En våt kai, en flaggermuslykt og noen regnkledde personer i live bak et kaiskur. Kanskje en hest og en kjerre, noen brødkasser, en hund som svinser rundt lykten og kaster flakkende skygger over et glinsende svaberg. Trossen går i land, landgangen kommer ramlende på plass og passasjererene kommer halvblinde ut av den lyse salongen, belesset med pakker, matrosene begynner  å lempe lasten inn på kaien.

Enkelte steder kjenner folk meg igjen, og kommer bortom for å høre kaslags galskaper Aftenbladet nå er ute på. De fleste steder kikker de litt undersøkende på den nye karen, når han kommer inn i lykteskinnet. De kjenner selskapets folk, og merker seg at her er en de ikke har sett før.

Vi passerer Atlatveit, Vestersjø, Skår og Tuftene på Ombo. Mørkt er det alle steder, men folk trøster seg med at nå går det mot lysere tider. En sjøkabel er strukket over Garsundet, folk er i full gang med innkjøp av elektrisk utstyr for å kunne ta mot Lyse-kraften. Underlig er det også å stå om bord og se en sykkellykt skjære seg gjennom mørket oppe i fjellsiden aust for Skår. Bare for noen år siden var det bratt og uveisomt fjell her. Nå har veien til Tuftene begynt å strekke seg innover.

Etter hva jeg skjønte på praten om bord, har Tuftene fått et problem i forbindelse med denne veien. Det har vært snakket om å spare pengene til ny kai og legge dem i veien. Meningen skal være at Tuftene vil kunne klare seg med veiforbindelse med kaien på Skår. Det høres etter min forstand ut til å være en urimelig løsning. Særlig i frukttiden vil det være tungvint å være uten kai på Tuftene, men også resten av året vil den lange kai-veien skape problemer.

Men spørsmålet er brennende aktuelt. Den gamle tre-kaien på Tuftene har neppe lenge igjen. Hver eneste skikkelige søraust-storm betyr en alvorlig trusel for det morkne tømmeret.

HAVN FOR NATTEN

Blei det julatrefest i Ulladalen for Hadle Lovra og Gunnar Roaldkvam i 1954. Kven veit. Her er «Fisterfjord»
ved Vadlakaien i 1960-åra. Foto: Olav R. Hauge.

Bogsund var siste stoppested og havn for natten. «Fisterfjord» kom inn Erfjorden i stupende mørke, og fanget inn i lyskasteren en liten kai, et vareskur og en veistump som svingte opp fra kaien. Flaggermuslykten var på plass og en håndkjerre. Appelsinkassene kom på kjerren, noen melsekker forsvant i vareskuret. Så rullet håndkjerren og flaggermuslykten opp veien og forsvant rundt svingen. Vi lå tilbake i mørket og ensomheten uten å se et lys.

Fortøyningene for natten kom på plass, lysene på dekk ble slokket, så klemtet det for siste gang i maskintelegrafen, og motoren stoppet. En forvillet kulingbøye plystret i riggen, i stillheten kunne en høre ventilene surre på promenadedekket. Det slamret i døren da sistemann kom inn fra dekk, og så satt vi på den lange benken i gangen utenfor byssen, skipperen, styrmannen, stuerten, maskinisten Arthur Øye, maskinassistenten Erik Hagen og vi tre matroser. Det var tidlig kveld, og slutt på jobben.

Underholdningsmulighetene var begrenset. I matrosenes lugar forut var det et trekkspill og en reisegrammafon. Vi hadde radio og noe lesestoff. Slik ligger fjordebåtene våre i bunnen av fjordene kveld etter kveld året rundt.

- Blir dere aldri inviterte i land, spurte jeg.

- Ånei, sa de, det var sjelden. Men det skulle være juletrefest i Ulladalen dagen etter. Hvis de kom tidsnok til Vadla, ville de gå dit.

Noen stykker av oss spilte whist en times tid i en av salongene. Så krøp til køys. Vi skulle tidlig opp neste morgen.

SEKKENE PÅ KAIEN

Alf Olav Aadnøy var journalist og seinare
kulturredaktør  i Aftenbladet frå 1945
til han blei pensjonist i 1984. Han døde i 2007, 87 år
gammal.

Jeg sto til rors ut fjorden og kjente «Fisterfjord» dirre under føttene. Regndrevet pisket på rutene, mørket utenfor var totalt. På hele strekningen her er det ingen fyr, og ingen lysglimt var å se langs fjorden. Knut Øye gikk rolig frem og tilbake, kontrollerte kursen og klokken, kikket av og til ut i svarte natten. Et svakt lys dukket opp på babord.

- Hjelmeland, sa skipperen. Så blaffet det i et lite glimt over baugen. Det skulle være Tuftene.

Og det var Tuftene, og «Fisterfjord» la siden mot den sleipe tømmerkaien og trykket den nesten under vann. Noen kraftfôrsekker vi hadde lempet i land dagen før lå ennå ute.

- Dei sekkene, ropte styrmannen, har dei låge ute heila nåttå, dei?

J- a, svarte det fra land.

- Ken e dei sine?

- Alf Olsen

- Vil han ikkje henta dei?

- Han gifte seg.

- Ja, smilte styrmannen, så har han vel sitt å tenkja på.

KRISTTORN OMBORD

«Fisterfjord» går samme ruten ut igjen som den dagen før gikk inn. Det er mye de samme folkene på kaien, de samme lyktene, de samme, våte svabergene. Det begynner såvidt å komme lys i husene langs fjorden, konturene av fjell kommer fram mot himmelen og forteller at dagen er i anmarsj. Folk som skal på julehandel, kommer om bord, det blir lunt og godt i salongene. En del eplekasser finner veien under bakken, og et sted kommer det ombord en veldig kurv med kristtorn. Den vokser vilt i fjellskrentene på enkelte av øyene her inne, men er vanskelig å få tak i, for den trivest best på de bratteste stedene.

----------------

Vi får værmelding klokken åtte mens vi ligger ved Skartveitkaien.

- Stiv kuling, regnbøyer. Det er snart det vanlege, sier skipperen. Ei råd så lenge det ikkje er full storm.

Så vasker vi over Hidlefjorden i følge med fjordebåter fra mange steder fylket.

Matrosene tar fatt på jobben med lasten under bakken. Det er den daglige rutine, ensformig, stundimellom slitsom, oftest kald og kjedelig. Det får være en trøst at det av og til vanker en juletrefest i Ulladalen. 

Alf Aadnøy var godt kjend på Ombo. Der hadde han vore på sommarferie mange gonger.  Inga Aukland, kona til handelsmann Per Aukland på Skår, var fødd Aadnøy og tanta til Aftenblad-journalisten.  Ho kom til Ombo som lærar på Vestersjø skule. Eg hadde gleda av å vera kollega med  Aadnøy frå eg begynte i Aftenbladet i 1977 til han blei pensjonist i 1984.