fredag 30. juli 2021

Damebildet utløyste telefonstorm i Sauda!

 

Oppslaget i Aftenbladet 14. junin1979.


Rabalderet kom heilt uventa på meg. Og då sjauen var over, var eg ribba for sjølvtillit og låg søvnlaus neste natt.


Koss kunne eg halda fram som journalist ved Aftenbladet sitt Sauda-kontor etter ein slik tabbe? Ein bråte Sauda-damer og familiane deira var rasande på meg.


Alt starta heilt fredeleg den 13. juni 1979. Aftenbladet, lokalavisa Ryfylke, Haugesunds Avis sin meldar og NRK sin kontaktmann i Sauda var alle inviterte til Saudasjøen der det var ein festleg tilstelling for 15 ny-utdanna hjelpepleiarar frå Sauda vidaregåande skule. Dette føregjekk på Sauda Fjordhotell. Alle dei ny-utdanna damene og lærarane deira blei stilt opp og fotograferte etter alle kunstens regler.


Eg var stor i kjeften og beordra alle damene til å smila fint då eg fotograferte og eg ba dei stå heilt roleg til eg hadde noterte navna og heimstaden deira. Dette blei gjort grundig. Før eg sende manuset og filmen med westamaranen til byen, ringde eg ekstra ut til skulen og sjekka skrivemåtar og diverse detaljer. Alt var såre vel då konvolutten min til hovedredaksjonen i Stavanger var trygt plassert på billettkontoret på westamaranen "Fjordrott".


Bildet slik det skulle ha blitt stått i avisa.


Her er bildeteksten.


Neste dag var det stille og roleg. Dagsavisa kom ikkje fram til Sauda før i kveldinga. Men då begynta elendigheta i telefonen. Eg følte at halve Sauda hadde tatt seg bryet med å rota seg fram i den tjukke telefonkatalogen og finna nummeret til bustaden til Aftenblad-journalisten i Kalhagen. Telefonstormen var i gang. ( I den moderne tabloid-pressa er det telefonstorm viss meir enn fem lesarar ringjer og kjeftar om ei sak.)


?Kaslags rør er dette her? Er du tunghøyrde eller blind. Du har jo feil navn på alle dei nye hjelpepleiarane, blei det sagt.


Alle saudabuar som abonnerte på Aftelbladet og kunne lesa og skriva, var overbeviste om at dette kunne dei ha gjort betre enn meg. Eg skal vera kjempeglad for at kommentar-felta ikkje var oppfunne på den tida.


Det blei ein tung kveld. Fyrst neste dag begynte eg å undersøka kva som var feil. Feilen var sjølvsagt ikkje min. I så tilfelle ville eg har fortrengt dette for mange år sidan.


Grunnen var at me brukte gammaldags film då me fotograferte i den tida. Bildet mitt blei behandla på mørkerommet i hovedredaksjonen i Aftenbladet. Då foto-assistenten skulle laga bildet, hadde han snudd filmen opp ned, Bildet som såg heilt flott ut, var speilvendt.


Dette var forklaringa. Spetakkelet roa seg ned etterkvart, men det blei ei påminning om at det alltid var eit eller anna som gjekk gale når ein skulle laga dagsavis i full fart. Dei feila der det var meg som kludra til andre sitt arbeid, har eg forlengst fortrengt.


Den beste trøsta fekk eg av Sigvart Løland, Aftenbladet sin eigen kontormann i Sauda. ?Dei fleste avislesarane er mest opptekne av å finna feil. Det er som er rett, bryr deg seg mindre om, sa han.


Eg legg ved avisbildet som eg nå har snudd tilbake til korrekt versjon. Viss det ennå er nokon som finn feil, kan dei ringja meg. På førehand takk!

tirsdag 27. juli 2021

Soga om det "Det Store Bankrøveriet" på Sjernarøy

 

Det var Olaug Nedrebø som slo alarm om det store bankrøveriet på
Sjernarøy. Her fotografert som revyartist i Stavanger.
Foto: Aftenbladet.


Det var den galne søndagen då hardkokte forbrytarar frå byen braut seg inn i banken på Sjernarøy midt i kyrkjetida. Då dei kom ut or banklokalet, stakk villmennene av med bilen til banksjef Ebba Breivik. Det blei eit oppstyr utan like på Sjernarøyane!


- Me snakkar tidt og ofte om 5. september 1999 og det som skjedde den dagen, seier Ebba Breivik og ler godt då eg ringjer for å friska opp gamle hendingar. Tenk det, nå blir det 22 år sidan dette hende.



- Me mimrar ofte om det store bankrøveriet, seier Ebba Breivik som var banksjef på Sjernarøy
då dette skjedde. Foto: Øyposten.


Spetakkelet starta då ein av naboane til banklokalet på Aubø oppdaga tre menn som kasta ein svær stein inn gjennom eit vindu på banken. Han varsla den eine av dei to tilsette i banken, Olaug Synnøve Nedrebø, om det som skjedde. Ho reagerte lynraskt. Mannen, Inge Nedrebø, blei send ut på forbrytarjakt med traktoren og banksjef Ebba blei straks varsla. Deretter kasta Olaug Nedrebø seg på sykkelen. Ho ville også på forbrytarjakt.


Banksjefen hadde gjester då dramaet utspant seg. Ho sat og la ut om koss fredeleg det var på Sjernarøy då ho fekk den dramatiske meldinga på telefon.


Ho heiv seg i den raude Opelen sin saman med mannen Osmund og ein av gjestene og kjørte til banken. Der var bandittane på veg ut av då banksjefen og hennar følge var på veg inn. I ståheien gjekk det ikkje betre enn at bankrøvarane stakk av med den raude Opelen som var parkert ulåst med nøklane på plass. Bandittane kjørte i ein fart som ein sjeldan hadde sett på ein blank søndags føremiddag på Sjernarøyane.


Oppslag i Aftenbladet 5. oktober 1999.


Det var ikkje så mange bilar på Sjernarøyane på den tida og alle øybuane kjende den raude Opelen til banksjefen. Dei fekk sjokk: Kva har stukke Ebba i dag? Tenk å kjøra så grassat på dei smale vegane her på øyane, mumla dei med seg sjøl. Ingen kunne drøymt om at bilen var stolen.


Nå var dramaet i full gang. Ektefellene til dei banktilsette var på forbrytarjakt med kvar sin traktor med Olaug Synnøve Nedrebø i vill fart etter på sykkel. Handelsmannen på Eriksholmen, Trond Aartun, var også alarmert. Han sette bilen sin tvers over vegen som sperring for å hindra dei kriminelle frå å ta seg over til Kyrkjøy.


Men tjuvane tok motsett veg. Villmannskjøringa enda på ferjekaien på Nesheim der ugjerningsmennene blei lagde i jern av lensmannsfolk og fastbuane. Då hadde dei brote seg inn i fleire bilar på kaien før dei blei tekne. Ein av bilane tilhøyrde ein av dei tilsette på ferja. Han hadde sett bilen frå seg på Nesheim for han meinte det var tryggare enn å parkera den på ferjekaien på Nedstrand.


Dåverande handelsmann på Nesheim, Sven Foldøy, var totalt uvitande om det som skjedde rett utanfor huset. Han sat ute å verandaen og kosa seg då det plutseleg kom eit skrujern susande rett forbi nasen. Då han kikka over rekkverket og ned på kaien så oppdaga han det som hadde skjedd.


Oppsummeringa dagen etter viste at skadane begrensa seg til ei knust vindusrute og skadene på banksjefen sin bil. I tillegg hadde inntrengjarane stukke av med snaue tusen kroner som blei brukt til frimerke-penger,


- Alle deltakarane i forbrytarjakt var invitert i kaffiselskap i banken på mandagen der dei blei takka for innsatsen og trakterte etter alle kunstens regler.


- Og steinen som blei brukt til innbrotet tok me godt vare på. Den ligg lagra i det tidlegare banklokalet som nå blir brukt som bygdahus med navnet Sjernarøy veksthus, fortel Ebba Breivik som seier at det store bankrøveriet blir omsnakka rett som det er av øybuane.


Dei tre forbrytarane blei seinare på hausten dømde til eit halvt års fengsel kvar for sin herjingar på Sjernarøyane 5. september 1999.

mandag 12. juli 2021

Utkjørte gamlingar på Ombo-toppen

 

Utsyn frå Bandåsen. Sol på Foldøynå.


Så lenge eg har hatt auer, har eg sett Bandåsen på Ombo når eg har vore på Hjelmeland. Nå, endeleg, etter over 72 år her på jordå, har eg vore på toppen av det som i dag er Stavangers høgaste fjell, 513 meter over havet. Det var ikkje ein dag for tidleg. Viss eg hadde venta eit par år til, trur eg ikkje at eg ville greidd å kava meg opp. Det var svintungt for ein gammal mann som meg.


Utsynet frå toppen var spektakulært. Me såg det meste av fjordriket, frå Hagali til Kårstø. For ikkje å snakka om Jelsa, brystnålå på Ryfylke, Nedstrand og Foldøynå.


Eg hadde rådført meg med dei fleste ombobuane som eg kjenner, før kånå mi og eg starta på ekspedisjonen. Rådet om å kjøra til Helgaland og starta der, kunne eg ikkje motstå. Det var visstnok den kortaste vegen. Det var lett å finna fram og finna ein plass å parkera bilen. Turløypa var merka og klar. Det var 0,9 kilometer til toppen, sto det på skilt.


Lett start.

Me gjekk rett inn i ein mørk granskog, men det var lett å gå. Vel ute or granskogen blei det brattare og meir krevande å gå. Det var ein steinete og delvis bratt sti. Eg pusta og peste og lurte litt på kva eg hadde gitt meg ut på. Kvar gong det var ein lysning som åpna for flott utsyn, tok eg meg tid til å studera det eg såg og opplyste kånå om alle stadnavna som eg kom på i farten.


- Veit du at Tore Ørjasærter skreiv songen Å, Vestland, Vestland når eg ser deg slik ....... etter eit besøk på Ombo, spurte eg kånå. Ja, og det er tredje gongen du spør meg om dette i dag, sa ho.


Kånå gjekk mykje lettare enn meg oppover. Eg følte meg stakkarslige.


Ein blå tau som var festa langs fjellsida, snudde opp ned på kven som var tøffast. Tauen skulle ein ta tak i og bruka slik at ein ikkje kom på trilt nedover dei stupbratte bakkane viss ein snofla.


- Uff, nei, me snur. Eg vågar ikkje å gå lenger, sa kånå.


Sjøl om eg pusta og peste og var forkava og blei litt frista til å snu, manna eg meg opp. Tanken på eit bind over auene til kånå for at ho ikkje skulle bli redd av å sjå nedover, slo eg raskt i frå meg. Men eg trøysta og godsnakka med henne. - Heila Ombo vil le av oss viss me snur nå, sa eg.


Etterkvart innsåg ho at me ikkje kunne skjemma oss ut som super-pyser. Kånå mi jobba i si tid i banken på Finnøynå og då hende det at ho kjørte bankbuss på Ombo. Ein gong hadde ho med seg ei tom likkiste i bussen. Så ho hadde eit rykte som tøffe dama å ta vare på.


Ombo-molta.

Me kom oss forbi dei skumle partia. Etter det var det ikkje meir bratt og skummelt. Det var berre bratt. Me fann moltekart då me nærma oss toppen, Til og med ei blaut molte. Den hadde me ikkje hjerta til å plukka med oss.


På toppen av denne bakken, ser me nok toppen, sa me til oss sjøl. Denne livsløgna hjelpte oss vidare over den eine toppen etter den andre til me endeleg såg varden. For ein utsikt. Me pusta ut ei stund før meg begynte å grua oss til nedturen. Stien var så pass krevande at det var grunn til å passa på når me skulle fota oss nedover.


Me var heilt aleina på toppen av Stavangers høgaste fjell. På vegen nedover møtte me min tidligare Aftenblad-kollega Arvid Berentsen og sambuar Marie Rudi på veg opp. Dei såg heilt uberørte ut av motbakkane. Lett for dei som er over 20 år yngre enn oss.


Utpest  gamling på Bandåsen.

To og ein halv time hadde me brukt då me var vel nede ved bilen. Dette var ein time meir enn me trudde ved starten. Endeleg var det tid å eta nista som me hadde lagt igjen i bilen.


Det var god tid til ferja gjekk til Hjelmeland. Me kjørte til Eidssund og slo oss laust med is og brus.


Velkommen etter. Spørst om dokke vil treffa oss på Bandåsen fleire gonger.