onsdag 28. mars 2018

«Hjelmen»-redaren døde og båten kom for salg

«Hjelmen»  kom for salg hausten 1977.


I 1977 blei det endeleg sett punktum for skulebåten «Hjelmen». Den gjekk i opplag i moloen på Hjelmeland.  Utpå hausten, same året, døde Arne Larsson brått, rett før han fylte 69 år.

Ein spesielle båt kom for salg og ein originale båteigar var ute av soga.

Den utflytta hjelmelandsbuen Johan Nesvik kjøpte «Hjelmen» i 1978 av arvingane etter Arne Larsson for 25.000 kr. Han innreda båten til turbåt og laga bysse og køyer i den tidlegare salongen.


Melding i Aftenbladet 28. juni 1963.


Arne Larsson hadde skifta motor i «Hjelmen». Då båten var ny, sto det ein Rapp om bord. Denne blei skifta ut med ein brukt lastebil-motor som hadde sett sine beste dagar då Nesvik overtok. Difor sette han inn ein annan lastebil-motor som hadde stått i ein  Volvo B-50. 

«Hjelmen» gjorde nå åtte knop og brukte to og ein halv time til Hjelmeland. Båten låg i Bangarvågen ved Stavanger på Knut Sivertsen sin brygge.

Men det blei skruing og reparasjonar. Kona klaga. I helgene såg ho berre bakparten på mannen som sto på hovudet ned i maskinrommet. Dette gjekk ikkje i lengden. Etter fem års tid selde Johan Nesvik «Hjelmen» vidare.

- Siste gongen eg såg «Hjelmen», låg den i Hillevågsvatnet i Stavanger, seier Johan Nesvik.

Jan Terje Teddy Jensen melder at båten endte sine dagar på Usken på slutten av 1980-talet. Ein fastbuande på øya skulle byggja den om til frakt av djupvassboringsutstyr. Salongoverbygget blei fjerna og erstatta med eit solid aluminiumsdekk. Men den gamle skulebåten blei liggjande ved Usken og kom aldri meir i fart.


Arne Larsson døydde brått laurdag 3. september, sto det i Aftenbladet. Han var ein evnerik og mykje dugande mann. Tidlegare var han fiskar og hadde eige brislingbruk. Seinare dreiv han skuleskyssen i Hjelmeland. Heilt til det siste var han revisor i banken. 

Som politikar var han varaordførar og formann i trygdekassen, medlem i overlikningsnemda og formann i bygningsrådet.
Arne Larsson kjempa for at ferjestøa på Hjelmeland skulle liggja i Vågen. Han anka vedtaket i kommunestyret om at det nye framtidige ferjeleiet skulle liggja på Sande, inn for Fylkesmann.

Arne Larsson var ein real og rettskaffen mann som hadde mange venner. Larsson var ugift, skreiv Aftenbladet.

Som guttunge i 1950-åra og halvstyving på 1960-talet visste eg godt kven Arne Larsson var og trudde eg visste det mest om han.

Men ein ting var nytt for meg. Mannen som folk kjende som fiskar og politikar hadde også andre sider. Han dreiv med fiolinspel og lærte dei unge på Hjelmeland å spela fela. Ein av dei som Arne Larson bruka tid på å læra opp i fiolin-kunsten var den ganske unge Arne Kleppa, som seinare blei rådmann i Hjelmeland kommune.

Notis i Aftenbladet 5. mai 1955.


La oss hugsa Arne Larsson og «Hjelmen» med glede. God påske!




mandag 26. mars 2018

Her kjem gutane frå skuleskyssen!

Kjenner du skuleguttane som kjem frå  skyssbåten «Hjelmen».  Bak til høgre ligg skyssbåten «Star».


- Hei! Guttungen med stripet jumper må vera Bøgningsmaen, Sigve Vatland.

Dette var eg heilt sikker på. Eg treiv telefonen for å få tak i mannen som kunne identifisera guttane på bildet. Han kom for å hjelpa meg. Men det tok litt tid før han kunne sjå på bildet. Eine glaset i lesebrillene var borte. Brillehjelpen måtte tilkallast. Endeleg fekk han synet på plass og kunne sjå.

Arne Larsson og Tanja
- Ole Dagfinn Nårstad er gutten heilt til venstre. Men den neste er slett ikkje meg. Det er bror min, Børge Vatland og den neste er Kurt Åsland. Gutten heilt til høgre er Inge Torkild Skiftun. Dei andre greier eg ikkje, seier Sigve Vatland som er tre år yngre enn broren Børge som er fødd i 1960 og gjekk i sjuande klasse i september 1973.

Kjenner du fleire av dei som er med på bildet. Flott viss du kan hjelpa meg med å få alle på plass. Nå er alle navna på skuleelevane som går i land på Hjelmeland på plass:
Frå venstre: Ole Dagfinn Nårstad, Børge Vatland, Kurt Åsland, Jostein Hjorteland, Bjørn Asgaut Olsen, Torkel Nesvik og Inge Torkild Skiftun. Bak desse kjem Anne Lise Fosså, Torill Hjorteland og Odd Magne Åsland. Margaret Hagen hoppar i land frå båten.

Aftenbladet hadde ein heilsides reportasje om skuleskyss-rutene i Hjelmeland laurdag 29. september 1973. Det var den unge frilans-journalisten Leif Sirevåg som hadde laga den. Han hadde vore med Arne Larsson på rundtur med skulebåten «Hjelmen». Sirevåg som seinare blei fast tilsett som journalist og seinare redaktør i Aftenbladet, kjende godt Arne Larsson og «Hjelmen» frå før. Larsson var onkelen hans. 

- Hver eneste morgen er 12 busser, små og store i sving for å få elevene fram til skolene i Hjelmeland og Årdal. Samtidig reiser to båter rundt mellom øyene og samler opp elever der. Bare en vei kjøres det 98 kilometer, og båtene går ni kilometer hver morgen. 

Dette apparatet virker meget bra, men for at det hele skal fungere best mulig, koster det kommunen 614. 000 kroner, står i det i reportasjen frå september 1973. 

Aftenbladet var med «Hjelmen» på morgonturen frå Tuftene på Ombo via Nesvik på Jøsneset til Hjelmeland. Presis klokka 8.15 kom Bernhard Skaar til Tuftene med Ombo-elevar i sin drosje og Signy Helgeland kom med eigen båt frå Buer. Deretter gjekk båten til Nesvik og så til Hjelmelandsvågen der elevane blei frakta i buss opp til ungdomsskulen. 

Osvald Sæbø frakta skuleelevane frå Randøy over til Hundsnes med skyssbåten «Star».

«Hjelmen»-eigar og skipper Arne Larsson seier til avisa at det kan vera vêrhardt i austavinden frå Jøsenfjorden, men det er svært sjeldan at ruta har vore innstilt. I 1973 var skulebåtane nettopp utstyrt med mobiltelefonar for å gjera det tryggare for dei reisande. 


Lærar Rolv Breivik stig i land frå skulebåten «Hjelmen» på Ølesund.
Veldig kjekt at folk har vist interesse for dette stoffet. Fleire har skrive kommentarar på Facebook og nokon har sendt bilder. Eg tek mot meir med takk. Viss originalbilda frå Aftenbladet dukkar opp, hadde det vore fantastisk. 

Kari Halsne Øye har sendt eit bilde av faren, Rolv Breivik, som stig i land frå «Hjelmen» på Ølesund. Breivik var lærar på framhaldsskulen vinteren 1963 - 1963 då eg gjekk der. Etter det tok han lærarutdanning i ganske vaksen alder. Han var seinare ungdomskulelærar på Hjelmeland i mange år. 

Her er eit utval av Facebook-kommentarane:


Magnhild Meltveit Kleppa Eg var lærar på Jøsneset skuleåret 1967/68. Einaste lærar, 9 elevar i småskulen og 16 i storskulen. Eg budde på skulen i vekene, reiste heim til Hjelmeland laurdag ettermiddag med Arne Larsson. Tilbake søndag kveld med Oppseilinga, eller måndag morgon med «Hjelmen».
Første stopp om morgonen var truleg Skår, deretter Nesvik. Ragnhild Vestersjø gjekk på framhaldsskulen det året, ho vekte meg viss eg sovna før eg var framme.
Båten? I ruskevær stod eg i styrehuset med Arne Larsson. Sjøluft? Å ja, men også ein eim av olje. Dessutan ein snill hund som gjekk fritt mellom benker og bord. 


Kari Skaar Arne Larson var ein gilde skysskar, og det var gjevt å få han til å skriva i minnebøkene våre. Då trur eg det var dette han skreiv: Per aspera ad astra.

Ikkje alle er like begeistra:


Ole Dagfinn Nårstad Den var utdatert fra starten av. Motoren stoppet av og til når det var dårlig vær og me halt på å rega på land mer enn ein gong. Doet var avlåst for det var alltid i ustand. Blei ein sjøsjuk måtte ein henge over rekka uansett vær. Rart at det blei folk av oss.Eva Brit Nårstad Ja, folk hadde aldri sendt barna sine med en slik holk nå. At ingen ble skadde eller drept var bare flaks. De yngste gikk i 4. klasse altså de var 9 til 10 år gamle. Heldigvis ble det slutt da jeg skulle starte i 4. klasse. Jeg er ennå glad for at jeg kun reiste med den første halvår i 7. klasse. Altså da jeg var 13 år.
Guri Sofie Bjelland Eg er Randøybu og har reist mykje med " Hjelmen " i mi tid som skuleelev. Først då eg gjekk i 6-7 kl. reiste me til Hjelmeland skule 2 gonger i veka.Då eg i 1965 gjekk på framhaldskulen i Askvik var det kvar dag. Båten gjekk frå Øyehavn deretter til Skår - Nesvik - Hjelmeland, der buss stod på kaien og kjørte oss til Askvik. Det var slett i ikkje alltid fjorden var like blank,vinterstid kunne det vera ganske så" russje" men det gjekk som oftast greit å komma seg både fram og tilbake. Men ein spesiell opplevelse eg hadde med skuleskyssen då eg gjekk på framhaldskulen vil eg fortelja her: Det var vinter,snø og kaldt. Eg hasta avgårde for å nå skuleskyssen om morgonen,den låg å venta på meg,som vanlig var eg i siste liten og dermed sistemann som skulle ombord .Eg løyste tauet frå bryggja og heiv ombord og skulle hoppa etter, men bryggja og båtripa var isete og glatt, og dermed havna eg i det iskalda vatnet mellom båten og bryggja. Då Larsson merka at eg hadde ramla uti var han ikkje sein med å komma seg på land, han fekk tak i armen min og fekk hala meg på land igjen med beskjed om å komma meg heim i ein fart. Eg tusla meg heimatt i snøen klissvåt frå topp til tå, medan " Hjelmen" tøffa avgårde utover fjorden utan meg. Eg trur det sette ein støkk i Larsson for han ringde heim til foreldrene mine for å forsikra seg om at eg var kommen heim. Det var og siste gong eg måtte løysa tauet. Eg hugsa det var litt flaut å komma på skulen dagen etterpå, det vart jo sjølsagt kommentert. Bl.a.av bror din Dag,som ville veta om eg hadde blit våte då eg datt på sjøen.Jan Skaar Då "Hjelmen" kom som skulebåt var der rekkverk oppå salongen...Der vart fjerna nokre år seinare pga stabiliteten...Huska me var oppå der på fine dagar....
«Hjelmen» på Skår. Foto: Martin Skår. 




















søndag 25. mars 2018

Var «Hjelmen» utgått på dato i 1959?

Aftenbladet 3. desember 1959.


- Hjelmeland har fått sin eigen «Clipper» eller rettare sagt sjøbuss, skriv Aftenbladet 3. desember 1959.

Eigaren, Arne Larsson, kom med han sjølv her ein dag og køyrde han beint inn i Moloen med ein gong. Der skal han pusta på dei stundene han får fred. Minst to gonger kvar dag må han ta turen Vågen, Pundsnes, Randøy, Jøseneset og attende til Vågen. (Pundsnes er sikkert feiltrykk for Hundsnes og Ombo er ikkje nemnt i avisa.)

Ein slik tur kan vera heisen no vintersdag med storm frå nordvest eller aust.  Det har seg slik at Larsson skyssar framhaldskuleelevane til og frå Askvik skule. Til det måtte han skaffa seg ein båt som kunne bli godkjent av skipskontrollen. Det var Sandnes Mek. Verksted og slipp som tok på seg dette arbeidet. Og resultatet ser ut til å vera framifrå godt. 

Båten som no heiter «Hjelmen» har fått ein romsleg salong med gang i midten og bord og benker på begge sider. Det er sitjeplass til 22 passasjerar, men meir er tillete. Motoren er ein Rapp med 24 hestekrefter som gjer ein fart av 8-9 mil.

Slik sto det i avisa. Viss nokon har supplerande opplysningar om byggjeplass og maskin, tek eg mot det med takk. 

- «Hjelmen» var utdatert frå starten, var det ein som skreiv på Facebook i går. Andre gav uttrykk for liknande oppfatningar om båten. Eg trur nok at dei på mange måtar har rett i at båten etterkvart gjekk ut på dato. På 1970-talet var nok dette nokså innlysande.


Vedtaket om å gi Arne Larsson jobben med å skyssa skuleelevane blei gjort
i dette huset. Her var det lærarbustad i enden nærast og kommunestyre-sal i
andre enden.  Det blei kalla heradsstova. Ligg like ved Spa-hotellet. 
Men det er lenge sidan 1959. Hjelmeland var ein liten, fattig kommune med eigne skulekrinsar på alle nes. Berre framhaldskulen samla elevar frå heile kommunen. Desse elevane var konfirmerte om hausten og gjekk på framhaldsskulen den følgjande vinteren. Dette var eit tilbod for dei som ville. Dei som meinte det var meir enn nok med sju års folkeskule, kunne finna på andre ting: Ta seg ein jobb eller reisa til sjøs.  

Skuleåret var kortare på framhaldsskulen enn på folkeskulen. Den begynte seinare og slutta tidlegare. Kommunepolitikarane såg seg ikkje råd til meir. Då det viste seg nødvendig med ein eigen skulebåt, var det nok ikkje noko ynskje frå dei som sat på pengesekken at ein skulle flotta seg når det skulle skaffast nødvendig skule-skyssbåt. Elevane opplevde både sjøsjuke, skodde og motorproblem med «Hjelmen». Men det gjekk heldigvis godt. Eg veit ikkje om at det skjedde alvorlege uhell med båten. 

I 1959 var Ombo delt på tre kommunar: Hjelmeland, Sjernarøy og Jelsa. For å samanlikna skulebåt-standarden på den tida, fann eg fram båttilbodet i Sjernarøy kommune. Men det var ikkje akkurat den mest moderne tonnasjen dei hadde der heller. Var det «Øygut» som frakta framhaldsskule-elevane frå Ombo til Sjernarøy?


Dette er frå Rødne-rederiet sine nettsider. 










lørdag 24. mars 2018

Hugsar du skuleskyssen «Hjelmen»?

Skuleskyss-båten «Hjelmen» hadde fast plass i moloen på Hjelmeland i nærare 20 år. Foto: Rudolf Stangeland.


Den gamle skuleskyss-båten «Hjelmen» ligg og har helgafri i moloen i Hjelmelandsvågen. Eit slikt fargebilde er nok til å få meg til å falla i stavar ei heil stund. Det minner om eit maleri. Ikkje ein plastikkbåt å sjå. Koss gammalt kan dette vera?

Fotografen var Rudolf Stangeland. Han var handelsmann i Bergevik på Forsand, men han kjøpte og selde båtar også. Fiskaskøyter og andre farty. I si tid kjøpte han melkebåten «Kløver» av Magnus Fuglestein i Erfjord og selde den vidare til Sverige. Kan han ha vore på Hjelmeland for å sjå på «Hjelmen»?

- Eg tvilar på det, seier sonen, Kjell Magnar Stangeland. Han trur at faren kikka seg rundt i Vågen ein gong dei gjekk og venta på skyss frå Hjelmeland til Hebnes.

Kona til Rudolf Stangeland, Aud Sigrund, var frå Hebnes. Dei reiste på helgetur dit av og til. Då var det greit å bli henta med båt på Hjelmeland. På den tida var det ikkje veg frå Ropeid til Hebnes. Bru over Sandsfjorden var berre ein fjern draum. 


Skulle ikkje forundra meg om bildet er teke i påskehelga. Akkurat nå sit eg på Hjelmeland og ser over på Ombo der det er snø på dei høgaste toppane bak Skår. Du ser snø ovanom Skår på bildet også. 

Bildet er frå 1971, viser det seg. Inne på kaien er det stabla opp betongblokker. Dei skulle Endre Nordbø bruka til å laga grunnmur på huset sitt i Nordbygda. 


Nils Kleppa frakta betongblokkene til moloen med «Paddy».
- Svigerfar, Nils Kleppa, kom med fiskeskøyta si, «Paddy», frå byen og lossa blokkene i moloen. Derifrå kjørte eg dei med to-hjulstraktor heim til hustomta vår. Dette hugsar eg veldig godt, seier Endre Nordbø i dag. 

Dei to båtane som ligg innerst til kaien i moloen, er også gamle kjenningar. Endre Nordbø meiner at den innerste er «Byrkjafjord» som hadde eigarane Kåre Gundersen, Olav Byrkja og Bjarne Byrkja.

Jon Eileif Dale meiner at det korrekte er at «Byrkjafjord» var eigd av Olav Byrkja, Kristen Ingvaldstad og Ivan Skjelbreid.

Jan Buer var eigar av gavlabåten utanpå «Byrkjafjord».

- Eg trur at robåten med vindskjerm tilhøyrde Lars Jørmeland, seier Endre Nordbø.

Eg har samla saman ein del stoff og bilde slik at eg kan laga fleire «Hjelmen»-epistlar nå i påskeferien. Tek gjerne mot innspel, bilder og opplysningar. Du finn meg på Messenger, mobil, mail eller hytta i Hjelmelandsvågen. 


Moloen laurdag 24-3-18 klokka 16. Foto: Bloggaren.



mandag 19. mars 2018

«Fisterfjord» gjekk til bånns i Eidssund


Fyrstesida på Aftenbladet 17. september 1968

«Fisterfjord» var toppsak i Stavanger Aftenblad tysdag 17. september 1968. Den 44 år gamle rutebåten sokk ved kaien på Eidssund på Ombo to dagar tidlegare. Det dramatiske bildet sa sitt. Båten sto på botnen med berre salongen og akterlugarane over vatnet. 

Kva hadde skjedd?

«Fisterfjord» skulle seila opp på søndagskvelden. Oppseiling hadde rutebåtane når dei på kveldstid gjekk til staden dei skulle ha avgang frå neste morgon. Dei kom til i rute innante fjordane og returnerte inn igjen så snart dei hadde fått folk og eventuell last på land i byen. Folk fekk reisa med dei innover, men dei gjekk berre innom kaiane langs ruta "hvis passasjerer dertil" som det sto i ruteheftet.

«Fisterfjord» i si glanstid. Foto: Stavanger Sjøfartsmuseum.


Jørstadvåg på Ombo var målet for denne turen. Men båten hadde vore innom Skartveit på Halsnøy og sett i land passasjerar og skulle innom på Eidssund då det gjekk gale. Klokka var 22.30. Det hadde begynt å mørkna. Skipperen og rormannen kjende jo ruta, men dei forrekna seg på landskuggen. Dermed kom dei for nær ein grunne som rett nok var merka med stake. 

Skutesida på «Fisterfjord» skrapte godt borti grunnen. Lekkasjen var eit faktum. Lensepumpene om bord hadde ikkje kapasitet til å halda båten flytande.

Dei kom seg rett nok inn til kaien slik at dei seks-sju passasjerane om bord kunne få gå i land. Skipperen var på land og fekk låna telefon og varsla rederiet og bestilla taubåten «Jolu» som hadde større pumpekapasitet. Men «Fisterfjord» sokk stadig djupare. Då «Jolu»  kom utpå natta og var 100 meter unna, sokk fjordabåten. 

Eit ausekar eller to var ikkje nok for å få bringa «Fisterfjord» flott. Bergingsbåten «Jason» kom frå Norsk Bjergningskompani i Bergen. Den greidde heller ikkje jobben,  Kollegabåten «Salvator» måtte også tilkallas. Då gjekk det raskt. Dermed blei «Fisterfjord» heva og pumpa lens. Etter at den var provisorisk tetta, gjekk båten for eigen maskin til Stavanger der den blei sett på slipp hjå Brødrene Bjørnevik. 

Viss det finst yngre  lesarar som stadig les på denne bloggen, så skal eg ta med at «Fisterfjord» ikkje var nokon gammal fillebåt. Gammal ja, men den hadde ein status og eit ry som ikkje mange andre fjordabåtår hadde i sitt distrikt. Den gjekk over Nordsjøen med bær i sine yngre dagar og hadde jo vore både flott og moderne før andre verdskrigen. 

Kort tid etter dette uhellet, var «Fisterfjord» i fart igjen. Men det gjekk snaue to år. Då blei restene av den ein gong så stolte trebåten senka på djupt vatn i Nedstrandsfjorden. Ei ny hending sende «Fisterfjord» ut av soga.

Eg skal snakka meir om «Fisterfjord» og allslags andre gamle båtar på Ombo helselag sin seniorkafé på grendahuset på Eidssund onsdag kveld. 








onsdag 14. mars 2018

Kai-mannen styrte med ferjer, slaktegris, avisbud og golvvask


Her har kai-mannen fått ferjefolka til å rygga ein
bil om bord for å utnytta siste rest av plass på
dekket. Johs. Stensen står på enden av ferje-
lemmen med hendene i lommane. Aftenbladet
28.juli 1969.


Han tok hys på kastelina når ferja kom til Tau, sørga for akterfortøyninga låg klar når ferja hadde bakka seg inn i ferjestøa og senka ferjelemmen ned slik at alt var klart. Folk og bilar fôr på land og gav plass til dei som venta på kaien og skulle til byen.

I dag er folka på ferjekaien vekke. Dei moderne pendelferjene treng ikkje kasteliner og fortøyningstau når dei går til kai. Ferjene har propellar i alle endar og kapteinen legg ferja til kai utan hjelp. Ferjelemmen blir  styrt av folka om bord. Dei senkar og løftar lemmen etter behov. Kai-mannen er rasjonalisert bort.

Viss du ikkje sto i manntalet til Johs. Stensen
måtte du venta timesvis for å komma med ferja frå Tau.
 Bilde frå Aftenbladet 28. juli 1969.
For 57 år sidan var «Tau» ein svær båt når den kom sigande med redusert fart inn på Tau-vågen med kurs mot det ytre hjørna på den gamle ferjekaien. Der sto forbruksbestyrar Johs. Stensen klar. Han skulle sørga for å få springen over pullerten på kaien. Med den på plass gassa folka i styrehuset opp dei to store Wichmann-motorane og fekk vri ferja inn mot kaien og så bakka dei sakte akterover inn i støa. 

I den tida måtte du bestilla plass for å komma med ferja når trafikken var stor. Helgene var verst. Du måtte rekna med å venta i timesvis på Tau på søndagskvelden med bilen din viss du ikkje sto i "manntalet".

Til kvardags var det mykje gods av alle slags slag som kom og blei sendt med ferja. Kaimannen  styrte med følgebrev-bunker og andre papir. 

Forbruksbestyrar Stensen levde seg heilt inn i rollen som ferjeekspeditør og kaimann. Han kutta ut heile Forbruken og blei Stavangerske sin mann på Tau og Tau sin mann i Stavangerske. På søndagskveldane kjempa han alltid for å stappa så mange bilar som råd om bord i ferja. Han gav seg ikkje.

 - Ikkje gå ennå, ropa han til styrmannen på bildekket. Eg skal gå opp i køen i bakken og finna ein bil som er så liten at den smett inn i det hålet du har igjen på dekket.
Jan Eie gjekk på land frå ferja og blei
kaiman i 1970. Foto: Aftenbladet.

Ferja var full av folk og tida gjekk langt ut over avgangstid. Ferjekapteinen var utålmodig og ville gå. Derfor hende det  av og til at når kaimann Stensen snudde ryggen til for å gå og finna ein liten bil, bakka ferja ut og sette kursen mot byen. Ein irritert Stensen oppdaga dette då han akkurat hadde funne ein bil som var liten nok. 

Høvdingen på kaien kjende alle på Strandalandet. Han blei lokalkjendis lenge før ordet var oppfunne. Og når ferja var gått, hadde Stensen tid til å snakka med folk og ta på seg andre oppgåver. Ekstrajobbar blei det også. 

Johs. Stensen blei brått sjuk og måtte slutta på kaien sommaren 1970. Stavangerske trong ny mann på kaien straks. Jan Eie var matros på «Strand» den eine dagen. Neste dag var han kaimann på Tau. Det var han i 41 år.

Den nye ferje-ekspeditøren oppdaga fort at han hadde overteke meir enn ein jobb. Kort tid etter inntredelsen i embetet sto det følgjande annonse i Aftenbladet:


Annonsen i Aftenbladet 30. oktober 1970.

- Akkurat denne slaktegris-jobben overtok eg etter Johs. Stensen. Bøndene frå heile Strand og halve Forsand ringte til meg når dei skulle senda dyr til slakt på Forus. Etterkvart tok det for mykje tid. Eg sa  dette oppdraget frå meg i 1990, seier Jan Eie.

Ingen strandbu har hatt navnet sitt fleire gonger i Aftenbladet enn Jan Eie. Berre søk på navnet hans i Aftenblad-arkivet. Det sprett opp heile tida. For han var kommisjonær for avisa på Tau i aldri så mange år. Nesten kvar veke sto lista med aviskommisjonærar på trykk. Han tok mot avisene som skulle til Tau og sørga for at dei kom ut til abonnentane. Som kommisjonær var han også personalsjef for buda, han hyrte og fyrte. Folk som ikkje fekk avisa, heiv seg på telefonen og klaga til kaimannen. Det hende jo at enkelte svake budsjeler falt for fristelsen til å selja aviser til folk i ferjekøen. Dermed gjekk dei tomme før avisruta var ferdig.

Postverket engasjerte kaimannen for at han skulle ta seg av verdiposten som kom til Tau. Han kjørte den til postkontoret.

Vegmeister Rake gav han jobb som oppsynsmann for kaiområdet. Og ordførar Magnus R. Karlsen sørga for at Eie blei kommunetilsett. Kaihuset tilhøyrde Strand kommune og måtte ha ein som var ansvarleg. Dermed sørga kaimannen også for vaskehjelp til venterommet.

- Visste Stavangerske om alle arbeidsgivarane du hadde?

- Det trur eg ikkje. Dei spurte vel ikkje, seier Jan Eie som gjekk av med pensjon i 2011.





fredag 9. mars 2018

Ferjeskipperen la bileigar på rygg på kaien


Livet på ferjekaien på Tau var som oftast fredeleg, men av og til spissa det seg
til når det ikkje var plass til alle som ville vera med. 


- Viss du ikkje er greie kar og ryggar bilen tilbake frå ferjelemmen slik at ferja kan gå, blir eg nøydd til å ta skikkeleg tak i deg, sa ferjekapteinen. Han hadde festa eit hardt grep i skjortebrystet til ein illsint bileigar som hadde nekta å fjerna seg frå ferjelemmen. Sprellande låg mannen på ryggen over ein hønsakasse med kapteinen over seg. 


«Tau» var stappfull av bilar og klar til å gå frå kaien på Tau. Men bileigaren som sto klar til å kjøra inn på ferja, godtok ikkje at ferja var full. Han bles av mannskapet om bord. Bilen sto låst midt på lemmen med bileigaren ståande demonstrativt ved sida. Ferja fekk ikkje gå utan at han var med.  

Ferje-ekspeditør Jan Eie havna på fyrstesida av
Aftenbladet i 1974.
Livet som ferje-ekspeditør på Tau-kaien var vanlegvis udramatisk. Den unge Jan Eie var ein diplomatisk mann som kom godt ut av det med folk. Krangel og uenighet var ikkje daglegdagse hendingar. 

Men den hissige bileigaren greidde verken styrmann, matrosar eller kaimannen å snakka til rette. Skipperen på brua blei varsla. 

Den elles så godslege Per Vormeland heiv på seg uniformsjakken med alle stjernene på jakkeslaga og den store kapteinshua og skreid til verket på ferjelemmen. 

Den illsinte bileigaren visste ikkje ordet av det, før han låg og sprella oppå hønsakassen på kaien.

Kaptein Vormeland var oppvaksen på garden Vormeland høgt opp under himmelen rett opp frå Tøtlandsvik ved Jøsenfjorden. Der løfta og bar dei tunge ting frå dei var så store dei kunne gå omtrent.

Den svære skipperneven gjorde underverk. Bilen og bileigaren forsvann frå ferjelemmen. 

Kaptein Per Vormeland
- Situasjonen var heilt fastlåst. Eg blei svært imponert av kaptein Vormeland, at den gilde og godslege mannen ordna opp så fort og greitt. På to minutt var krisa over. Ferja gjekk og alt roa seg, fortel Jan Eie i dag.

Den unge ferjeekspeditøren var avbilda på førstesida på Aftenbladet 24. juni 1974. Sommarsesongen var i full gang og bilar blei ståande igjen på kaien på nesten alle avgangar. 

- Dei fleste reisande er kjekke folk. Men det er ein og annan som prøver seg. Dei må få komma med ferja for dei skal vidare med englandsbåten. Men den slags unnskyldningar hjelper ikkje. Mannen på kaien har høyrt slikt før. 

Journalisten spør om det hjelper å vera gammal kjenning av kaimannen. 

- Nei. Ver sikker på at alle blir behandla likt, svara kaimannen i 1974. 

Kaptein Per Vormeland var mange år i Stavangerske. I 1961 begynte han på fjordabåtane etter mange år på kysten. Fyrst var han på «Skudenes». Seinare var han på «Sand» og «Rennesøy» før han kom på «Tau» i 1969. Der blei han fram til han gjekk i land i november 1973. Han døde i 1978, 68 år gammal.

Vormeland var ein svært populær kaptein, både blant folka om bord og dei reisande. 

(Viss det er nokon der ute som har eit bilde av kaptein Vormeland i uniform, er eg svært interessert i å få ein kopi av det)




onsdag 7. mars 2018

Ambulerande matros blei fast mann på «Strand»



«Strand» kom i 1966 og fordobla kapasiteten i Tau-sambandet. Foto: Bloggaren.


Då den nye ferja «Strand» blei sett i fart i juni 1966, gjekk Jan Eie om bord som fast matros. Heilt sidan 1961 hadde han samla ansiennitet og fartstid for å bli mellom dei handplukka folka som slapp å flytta frå båt til båt etterkvart som det passa mannskapsavdelinga til Stavangerske. Tida som ambulerande var over. 
Aftenbladet frå 17. juni 1966 med bilde av både «Strand»
og Hjelmelandsjohnsen. 

Kaptein Johan Johnsen som hadde hatt kommandoen på «Tau» sidan den kom i 1961, plukka med seg dei han ville då han overtok «Strand». Den unge strandbuen hadde han merka seg og Jan nølte ikkje då han fekk tilbodet om å vera med Hjelmelandsjohnsen over på den nye ferja. 

Sidan 1961 hadde han vore av og på «Tau» i fleire periodar og kjente både ruta og mange av folka som han kom saman med på den nye ferja. Og sjargongen: - Idse, Heng, Barka, Tau, sa dei når dei ikkje kom på andre visdomsord. 
Jan Eie til rors på «Strand». 

Det var ikkje utan grunn at skipperen blei kalla Hjelmelandsjohnsen. Sjølvsagt var det for å skilja hjelmelandsbuen frå andre Johnsar i DSD. Men det hadde nok også med at han alltid tok med  seg ein del hjelmelandsbuar på dei båtane der han hadde kommandoen. På «Strand» var begge rormennene sambygdingar: Arthur Bastlid og Odd Ommundsen. Rormennene var erfarne matrosar som alltid var i styrehuset saman med kapteinen til og frå kai og når det var skodd og andre spesielle situasjonar. Dei tok seg av rattet og drog som oftast i maskinhendlane også. Kapteinen sto som regel ofte ute på bruvingen til og frå kai. 

Skipperen hadde stor tiltru til den unge matrosen. Når ein av dei faste hjelmelandsrormennene hadde ferie, var det Jan Eie som blei kalla opp i styrehuset sjølv om fleire av dei andre matrosane var eldre enn han.  

Tau-ferjene var blitt ein suksess for Stavangerske. Det kunne ein trygt slå fast i 1966.
Lastebilsjåførane hadde eigen plass i salongen under
dekk.  Dette er Kalle Saghaug, Østerhus bilruter.
Foto: Else Vargervik.

Tonen var ein heilt annan fem år tidlegare:

Den nye  «Tau» var altfor stor. Kor var alle lastebilane henne? Lasta gjekk på handkjerrer som ferje-matrosane drog over ferjelemmen. Biltrafikken var altfor liten til at dette kunne bera seg økonomisk.

Dommedagsprofetane var store i kjeften. Men dei tok grundig feil.

I 1960 blei det fritt bilsalg i Norge. Alle som ville og hadde råd, kunne kjøpa seg bil. Dermed tok trafikken seg opp på Tau-ferja. Og lastebilane blei stadig fleire. Godset forsvann frå fjordabåtane og over på godsbilrutene. Lastebilsjåførane blei det stadig fleire av på turane over fjorden. Dei hadde eige bord i nedre salong på ferja og blei godt kjende med ferjefolka.

Stakkars «Tau» greidde ikkje trafikken aleine, viste det seg. Kapasiteten blei for liten.



Styrmann Karl Nilsson dirigerer feriebilar om bord i «Strand» på Jorenholmskaien
i juli 1968. Jan Eie med ryggen til på ferjelemmen. Foto: Aftenbladet.
Kor mange bilar frakta ferja? Tau-ferja hadde 21.400 bilar om bord i løpet av 1965. Kvar bil måtte betala kr. 1,50 i bompengar til Stavanger havnevesen for å kjøra over ferjelemmen på Jorenholmen, står det i Aftenbladet 22. februar 1966.

I juni 1966 blei kapasiteten i Tau-sambandet fordobla då den nybygde «Strand» blei sett inn i ruta. Den nye ferja var omtrent heilt lik «Tau». Begge tok 30 bilar og 475 passasjerar.

«Strand» hadde enorme maskinkrefter under bildekket. Der sto det to Wichmann 5ACAT på tilsaman 1500 hestekrefter. Dette var 250 hestar meir enn i «Tau». Så den nye ferja gjekk mykje betre enn «gamlå». Dette oppdaga folka på kontoret altfor raskt. Drivstoffutgiftene blei for høge. - Færre omdreiningar, befalte sjefane på Børehaugen. Reduserte omdreiningar førte til vibrasjonar og risting. I staden for å bli oppfatta som eit fartsvindunder på fjorden, fekk «Strand» ord på seg for å rista altfor mykje. - «Tau» er mykje meir behageleg å reisa med, sa folk. 

Berre ein og annan gong med ein alvorleg sjuk pasient om bord i «Strand», fekk maskinistane lov til å skruva dieselkranane opp slik at maskinane gjekk på full guffe. - Ein gong gjekk me  så fort at sjøen blei dradd inn på bildekket. Eg trur farten var på 16-17 knop. Me brukte 28 minutt fra kai til kai, fortel Jan Eie i dag. 
















tirsdag 6. mars 2018

Jan Eie stoppa på veg til «Sanct Svithun»


«Sanct Svithun» var flaggskipet til Stavangerske. Det var eit sjokk for heile Stavanger då båten forliste 21. oktober 1962.


Ein haustdag i 1962 var den 18-årige Jan Eie på veg til Bergen for å mønstra på Stavangerske sitt hurtigruteskip «Sanct Svithun». I Stavanger skulle han møta ein styrmann som også skulle om bord i hurtigruta. Saman skulle dei ta hydrofoilen til Bergen på føremiddagen.

Men Per Samuelsen på mannskapskontoret til Stavangerske fekk plutseleg eit problem. Dei mangla ein mann om bord i kystbåten «Karmøy». Her måtte mannskapskontoristen handlar raskt. Jan Eie blei stoppa på kaien då han skulle om bord i hydrofoilen.

Jan Eie var berre 17 år då han fekk jobb på «Tau»  som
ferieavløysar. Her er han i messa saman med styrmann
Inge Kleppa. Bilde: Else Vargervik.
- Du kan ikkje reisa til Bergen. Me treng ein dyktig mann på «Karmøy». Eg skal ringja til kapteinen på «Sanct Svithun» og be han om å ordna seg ein ny lettmatros frå Nord-Norge, sa Samuelsen. Det blei ingen Nord-Norge-tur på Jan Eie.

21. oktober 1962 forliste «Sanct Svithun» ved Nordøyan fyr utanfor Rørvik. Det var 89 menneske om bord i hurtigruta som var kommen heilt ut av kurs. 41 omkom og 48 blei redda.

Det finst mange liknande historier om folk som kom for tidleg eller for seint og så vidare, men for dei det gjeld gjer det jo inntrykk når det skjer eit slikt dramatisk forlis. - Eg kunne vore der, tenkte den unge mannen om bord i «Karmøy».

Der om bord var det ein udramatisk haust. Lettmatrosen blei der til jul. Då gjekk han i land. - Vil eg bli sjømann eller skal eg heller prøva meg på landjorda, spurte han sjølv.

I januar 1963 blei Jan Eie industriarbeidar. Han begynte på stålverket på Jørpeland.

Jan Eie sto på utkikk på baugen då «Fjordbris» kolliderte i Lindøysundet.


Men då sommaren kom, var han tilbake på «Tau». Viss du fyrst har lært deg til å seila fram og tilbake over Hidlefjorden mellom Tau og byen, er det ikkje lett å finna andre jobbar der du kan trivast like godt. Men det var mange som var ute etter desse jobbane. Ein ung mann blir lett fortrengt av ein eldre matros med lengre fartstid. Dermed blei det litt av og på for Jan Eie. Når dei hadde nok matrosar på «Tau», måtte ungdommen over på ein av dei andre fjordabåtane.


«Fisterfjord» hadde ikkje radar.
Då «Fjordbris» kolliderte med «Fisterfjord» i tjukk skodde Lindøysundet i 1966, var matros Jan Eie utkikk på «Fjordbris». På den tida gjekk «Fjordbris» i dagrute til Sauda. Starta frå byen om morgonen og returnerte om kvelden. «Fisterfjord» var på veg frå Årdal til byen. Kollisjonen var ei mindre alvorleg hending, men stor nok til at sjøforklaringa blei grundig referert i Aftenbladet 10. mars 1966. Dette var det einaste tilløpet til dramatikk den seinare ferjeekspeditøren opplevde i si sjømannstid.