 |
| «Stavanger» som kom i 1973, er den vakraste ferja som har gått til Tau. Foto: Johannes Østvold. |
Den flottaste ferja som har gått i
Ryfylke. Alle meiner det. Iallfall dei som trur dei har greia på
slikt.
Ikkje rart at Stavangerske-sjefane våga
å bruka «Stavanger»-navnet
på ei ferja når den var så flott: Fine linjer, ein stor og
komfortabel passasjersalong og lukka baug som beskytta dei blanke
bilane mot sjøsprøyt. Ferja hadde linjer lik Skudenes-ferjene, men
hadde åpent akterdekk.
Agnes
Rettedal, kona til Stavanger-ordføraren, var gudmor for den nye
ferja som blei døypt ved Smedvik mekaniske verksted i Tjørvågsbygd
på Sunnmøre 12. juli 1973. Det var sol og musikkorps og mange
prominente personar på plass på dåpsdagen, skreiv Aftenbladet
dagen etterpå.
Tre
dagar seinare, søndag 15.juli, gjekk ferja inn i Tau-ruta.
Nye
«Stavanger» tok 55 bilar. Dei to gamle ferjene, «Tau» og
«Strand», tok 30 bilar kvar.
 |
| Søndag 15. juli kom den nye ferja «Stavanger» og same dag blei den nye ferjekaien teken i bruk. Foto: Svein Østerhus. |
Ikkje
nok med at det kom ny ferja denne juli-søndagen. Den nye ferjekaien
blei også teken offisielt i bruk same dagen.
Frå
då av begynte strandbuane å studera ferjerutene nøye. Dei passa på
å reisa til byen når «Stavanger» gjekk.
12 år
gamle «Tau», pionerferja, var nå overflødig etter å ha gått på
Tau sidan 1961. Veit du kor den ferja havna henne? Av alle plasser
blei den sendt til Sand for å gjera teneste som Ropeid-ferja fram
til den nye «Sand» var ferdigbygd i Rosendal og blei sett i drift i
september 1973. Seinare gjekk «Tau» i Midtsambandet mellom
Stavanger, Finnøy og Nedstrand og blei etterkvart omdøypt til
«Ombo».
 |
| Georg Nesvik, var kaptein på «Stavanger» |
Ein
av dei meste erfarne kapteinane i Stavangerske, Georg Nesvik, blei
administrerande kaptein på «Stavanger». Fred Petterson, tidlegare
kjent som kaptein på hydrofoilane var også kaptein om bord i det
nye flaggskipet. Per Stangeland var avløysar-kaptein og styrmann.
Magne Ravndal og Malvin Langvik var styrmenn, Markus Eskeland og
Kjell Liland maskinister. Arthur Bastlid og Alfred Løvik var
rormenn. Brørne Anton og Carsten Mortensen frå Sand var motormenn.
Øystein Sandvik frå Tau og Lars Kleppa frå Hjelmeland var mellom matrosane.
Ingeborg Galta frå Tau jobba i restaurasjonen.
Øystein Sandvik frå Tau og Lars Kleppa frå Hjelmeland var mellom matrosane.
Ingeborg Galta frå Tau jobba i restaurasjonen.
«Stavanger»
var fri for barnesjukdommar og tekniske problem av betydning.
Ein gong var dei svinheldige på «Stavanger». Det var fast rutine i motorrommet kvar dag å fylla ein dagtank med drivstoff til hovedmotorane. Ein gong blei dette gløymt, men folka om bord hadde flaks. «Stavanger» var kommen til Tau og var kommen heilt inn til kaien. Det gjensto å bakka inn i støa. Då stoppa begge hovedmotorane. Dekksmannskapet fekk fram trosser i full fart og fekk fortøyd ferja slik at ho skulle liggja på Tau. Det gjekk ikkje lenge før ferja var klar til avgang igjen. Dette var det Malvin Langvik som fortalde meg.
Ein gong var dei svinheldige på «Stavanger». Det var fast rutine i motorrommet kvar dag å fylla ein dagtank med drivstoff til hovedmotorane. Ein gong blei dette gløymt, men folka om bord hadde flaks. «Stavanger» var kommen til Tau og var kommen heilt inn til kaien. Det gjensto å bakka inn i støa. Då stoppa begge hovedmotorane. Dekksmannskapet fekk fram trosser i full fart og fekk fortøyd ferja slik at ho skulle liggja på Tau. Det gjekk ikkje lenge før ferja var klar til avgang igjen. Dette var det Malvin Langvik som fortalde meg.
Det
mest minnerike uhellet skjedde likevel då Statens Vegvesen skulle utstyra
ferjelemmen på Tau med utstyr som gjorde ferjemannskapet om bord i
stand til å styra lemmen. Då dette skulle utprøvast, misforsto
styrmannen og folka frå vegvesenet kvarandre. Dette medførte at
«Stavanger» gjekk frå kai og drog med seg ferjelemmen. Lemmen blei
hengande og dingla etter kjettingane. Ingen blei skadde i uhellet,
men biltrafikken måtte gå over Høgsfjorden til lemmen var på
plass igjen.
For
ei fantastisk ferja! Men trur du ikkje det kom klager på den også.
Eg
kjem med meir «Stavanger»-stoff om kort tid!
«Stavanger»-fakta:
Kapasitet: 399 passasjerar og 55 bilar.
Maskineri: To stk. Wichmann 4 AX, kvar på 1000 hk. Marsjfart på 14 knop. Baugpropellen blei driven av motor på 350 hk.
Mål: Lengde 61,8 meter. Bredde: 11 meter.
Tron Hviding var matros på «Stavanger» då ferja var ny. Han har sendt denne skildringa:
Jeg mønstret av gasstankeren «Nyhavn» av Haugesund i mai 1978 for å starte på
styrmannskolen. Allerede i juni spurte jeg om hyre i D.S.D. og frem til
skolen begynte.
Kristoffersen på mannskapskontoret var velvilligheten selv og jeg fikk beskjed om å gå ombord på
«Stavanger» som da var forholdsvis ny og et stolt fartøy.
Jeg ble møtt av kjekk gjeng selv om opplæring i fartøy og utstyr var så
som så i den tida.
På broa sto Fred Petterson i myndig person. Jeg var vant til at kapteinene
var myndige figurer en måtte være ydmyke og prøve seg litt frem med og
Petterson var intet unntak.
Fra utenriksfarten var jeg vant med å stå til rors og falt
raskt under vingene til Petterson. Jeg lærte fort å sette pris på han og
koste meg med de mange historiene han kunne komme med.
Jeg hadde ikke mat med første vakta, da jeg var vant til at kost ble
holdt. Jeg fant fort ut av koden og ble tildelt et fuglebur i messa
som var til mine matvarer. Tror faktisk hver kokte sin egen middag også
ombord. Husket iallefall at i potetgryta var det tre poteter merket med
tannstikkere. Jeg fikk streng beskjed at dette var maskinsjefen sine.
Arthur Bastlid var rormann på mitt skift. Petterson likte best å stå på
brovingen under manøvrering og ropte ordrer inn til Bastlid som sikkert
allikevel gjorde som han syntes best. Under denne seansen var jeg
lynrask ned for å losse og laste.
Dette skulle Bastlid også være med på
når manøvreringen var ferdig og vi lå trygt til kai. Jeg fikk aldri helt
tak i om han var sen i bevegelsene eller om han beregnet bevegelsene.
Han var imidlertid svært sjelden kommet ned på dekk før vi var ferdig
med lossing og lasting og han måtte snu for å komme på bro til riktig tid.
Jeg jobbet også med styrmann Magne Ravndal som jeg husker som en koselig mann
med mye selvironi.
En morgen...tror det var første turen og baugen var åpen og
da med en veldig gjennomtrekk på bildekk. Ravndal kom fra toalettet og
flere meter dopapir hadde hektet seg fast i buksa. Dette kom han ut på
bildekk med da bilene var på vei ombord. Jeg kan fremdeles begynne å le
av tanken på synet.
Jeg var ikke lenger en ca 1,5 mnd ombord på MF "Stavanger" men tiden
gjorde så pass inntrykk at jeg kom tilbake til Stavangerske og har ca 32 års fartstid i
rederiet.
Tron Hviding var matros på «Stavanger» då ferja var ny. Han har sendt denne skildringa:
Jeg mønstret av gasstankeren «Nyhavn» av Haugesund i mai 1978 for å starte på
styrmannskolen. Allerede i juni spurte jeg om hyre i D.S.D. og frem til
skolen begynte.
Kristoffersen på mannskapskontoret var velvilligheten selv og jeg fikk beskjed om å gå ombord på
«Stavanger» som da var forholdsvis ny og et stolt fartøy.
Jeg ble møtt av kjekk gjeng selv om opplæring i fartøy og utstyr var så
som så i den tida.
På broa sto Fred Petterson i myndig person. Jeg var vant til at kapteinene
var myndige figurer en måtte være ydmyke og prøve seg litt frem med og
Petterson var intet unntak.
Fra utenriksfarten var jeg vant med å stå til rors og falt
raskt under vingene til Petterson. Jeg lærte fort å sette pris på han og
koste meg med de mange historiene han kunne komme med.
Jeg hadde ikke mat med første vakta, da jeg var vant til at kost ble
holdt. Jeg fant fort ut av koden og ble tildelt et fuglebur i messa
som var til mine matvarer. Tror faktisk hver kokte sin egen middag også
ombord. Husket iallefall at i potetgryta var det tre poteter merket med
tannstikkere. Jeg fikk streng beskjed at dette var maskinsjefen sine.
Arthur Bastlid var rormann på mitt skift. Petterson likte best å stå på
brovingen under manøvrering og ropte ordrer inn til Bastlid som sikkert
allikevel gjorde som han syntes best. Under denne seansen var jeg
lynrask ned for å losse og laste.
Dette skulle Bastlid også være med på
når manøvreringen var ferdig og vi lå trygt til kai. Jeg fikk aldri helt
tak i om han var sen i bevegelsene eller om han beregnet bevegelsene.
Han var imidlertid svært sjelden kommet ned på dekk før vi var ferdig
med lossing og lasting og han måtte snu for å komme på bro til riktig tid.
Jeg jobbet også med styrmann Magne Ravndal som jeg husker som en koselig mann
med mye selvironi.
En morgen...tror det var første turen og baugen var åpen og
da med en veldig gjennomtrekk på bildekk. Ravndal kom fra toalettet og
flere meter dopapir hadde hektet seg fast i buksa. Dette kom han ut på
bildekk med da bilene var på vei ombord. Jeg kan fremdeles begynne å le
av tanken på synet.
Jeg var ikke lenger en ca 1,5 mnd ombord på MF "Stavanger" men tiden
gjorde så pass inntrykk at jeg kom tilbake til Stavangerske og har ca 32 års fartstid i
rederiet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar