Nakenbilde av «Hjelmelandsfjord»!

 

Med sine 48,2 meter var «Hjelmelandsfjord» lengste båten som var fast gjest på slippen
hjå Brødrene Bjørnevik på Hundvåg. Foto: Kjell Førre.

Kan du tenkja deg alt du skal måtta sjå? Ein gong i året drog dei «Hjelmelandsfjord» på land omtrent som om dette skulle vera ein daud fisk. Ikkje nok med det. Trur du ikkje det var ein randøybu som jobba om bord som tok bilde av båten med «underlivet» blotta.

Dette var jo ingenting å ta bilde av. For den delen av båten som sjøen skjulte til kvardags, var også den delen som alle «Hjelmelandsfjord»-elskarar var minst stolte av.

Baugen på «Hjelmelandsfjord» står heilt i veggen til vinsjhuset på slippen. Nærast 
kamera står «Peder W» frå Rennesøy. Foto: Kjell Førre.

I heilt private, fortrulege samtalar blei det sagt at undervannskroget på båten såg ut som om det var laga på sløyden av ein treneva gutunge. Og dette var årsaka til at dei ikkje fekk skikkeleg fart i båten uansett koss store motorar dei putta oppi.

«Hjelmelandsfjord» drog med seg altfor mykje sjø når den kom opp i fart. Toppfarten kom aldri særleg over 12 knop. Hadde den hatt skrog som på dei nye ferjene som går mellom Hjelmeland og Nesvik i dag, hadde den sikkert gått 15 knop. For dei ferjene slepper sjøen fint.

Mest ikkje ei rukka å sjå på sjøen etter dei.

27. september 1978 gjekk «Hjelmelandsfjord» siste tur
frå Ryfylke til byen. Den drog mykje sjø med seg.
Fotografert frå Randøy-brua av Kjell Førre.

Med sine 48,2 meter var «Hjelmelandsfjord» både den lengste av båtane til Jøsenfjord Rutelag og den lengste båten som var "fast kunde" ein gong i året på slippen til Brødrene Bjørnevik på Hundvåg. Berre «Hjelmelandsfjord» av Jøsenfjord-båtane var så langt at den måtte ha to topplanterner. Det var dei stolte av om bord i båten.

Når baugen på båten var i ferd med å renna inn i veggen på vinsjhuset på slippen, var akterenden knapt nok oppe or sjøen. Derfor måtte dei rigga seg til med flåte og greier når propellakslingane skulle trekkjast.

Så snart båten var oppe på slippen og skikkeleg fortøyd der, gjekk mannskapet laust med spyling og seinare stoffing. Nå skulle også propellar, ror og anoder sjekkast. Tilstanden på skipsplatene blei også sjekka. «Hjelmelandsfjord» hadde to propellar og tre ror.

Legendariske «Peder W» frå Rennesøy står på slippvogna på sida av «Hjelmelandsfjord». Denne skøyta blei bygd på Varven i Erfjord i 1957. Dei fyrste åra var den på dei vanlege sesongfiskeria. Seinare blei den brukt til fiskerioppsyn, men er aller mest kjent som ei av dei faste skøytene i potetfarten mellom Rennesøy og Bergen. I dag har «Peder W» fast kaiplass i Vikevåg på Rennesøy.

Etter to-tre dagar på slippen fôr «Hjelmelandsfjord» på sjøen igjen og gjekk til Jøsenfjord-selskapet sitt verksted like ved ferjekaien på

Buøy der resten av vårpussen blei gjort. I løpet av ei vekes tid var arbeidet unnagjort og båten kunne setjast inn i si faste rute der den sjølvsagt hadde vore sårt sakna.

Desse bilda av «Hjelmelandsfjord» på slipp, er tekne av Kjell Førre som var matros om bord på fyrste halvdel av 1970-talet. Bilda er truleg heilt unike. Eg har aldri sett bilde av båten på tørre land før.

Dette var blogg nr. 19 om livet på «Hjelmelandsfjord». Hald ut. Det kjem meir!

Kommentarar på Facebook: 

Hugo Carl Lütcherath

Jeg har skrevet en lengre artikkel om MS Hjelmelandsfjord som strekker seg fra hun ble bygget som landgangsfartøy LCG (M) 192 i mai 1945 til hun idag ligger som rustent vrak i Crab Cay, Great Exuma Island, Bahamas. I artikkelen forteller jeg nokså inngående hvordan denne typen langsgangsfartøyer ble vurdert av sin samtid. Hva gjelder sjøegenskaper og fart var dommen tydelig og klar: Charles Brown skriver for eksempel:"Fartøyene var flate i bunnen, flate i baugen, langsomme og uhåndterlige...". en annen og helt sikkert flere med ham hevdet kategorisk at de ikke ville gått utenfor havnen engang i et slikt fartøy. Så dine "nakenbilder" avslører kanskje ikke at selskapets verksted ved Pyntesundet har gjort en dårlig jobb, men at utgangspunktet var dramatisk dårlig. Skulle det bli skikkelige båter av dem så måtte de ombygges betydelig. Og siden det meste handler om kostnader idag og dengang; og kanskje spesielt like etter krigen, så var det ikke annet å vente at et lite rederi ikke helt maktet å gjøre den jobben som burde gjøres. Men kanskje også nettopp derfor er det fartøyet har sine elskere. Som en filosof sa så klokt: Skjønnhet ligger ikke i det feilfrie, men det med en liten feil.