Vår i lufta, smårollingar med melkespann og vegar i alle retningar på Strandalandet!

Jørpelandsungar på veg til meieriet i 1955. Frå venstre: Njål, Kirsten Marie, Astrid, Berit og Venke. 

Den kalde nordavinden holdt pusten i går. Med ett slag var våren både til å ta og føle på. Blank blå himmel, stille sjø bare med et par krusninger her og der. Akkurat nok til at solen kan blinke. En flytende strøm av solstjerner, men mest et klart speil for alt og alle. Bakkene får den rette grønnfargen, røyken stiger rett til værs, en ønskedag for den som kan kjøre sin bil om bord på et skipsdekk og sette kursen ut i det blå.

(Heile denne bloggen er avskrift av ein ut i det blå-reportasje i Stavanger Aftenblad 16. april 1955. Den er laga av journalist Jon Storækre. Eg kunne verken lesa eller skriva på dette tidspunktet, men er tilfeldigvis gift nå med ein av smårollingane på bildet.) 

Frå fyrstesida i Aftenbladet laurdag 16. april 1955.

Sommerlig på bryggene innover. Et par bikkjer som traver rastløse omkring mellom høyballer, melsekker og melkespann, løfter et bakbein mot en lyktestolpe, kvekker til av vinsjen, løper videre, snuser til her og der.

Det går raskt med dagens strømlinjebåter. Innskytelsen fører oss i land på Jørpeland. Folk drøser lettere når solen skinner. Erik Isaksen og Henrik Hagen er, som så mange ganger før, i kast med fiskekassene. Fin sei og sild i dag. De har fått fisken fra byen. Det er merkelig tomt i sjøen rundt Strandalandet. En kar fikk ikke mer enn tre lyrer på en masse garn i går morges.

- Men ska du fotografera? Då måtte me ha vølt oss finare enn dette her.

Oppe i bakken kommer en lang rekke småfolk, av den sorten som skinner om kapp med selveste vårsolen.

Njål, Kirsten Marie, Astrid, Berit og Venke pluss et melkespann. De skal på meieriet – og skal få kjøpe tyggegum som takk for jobben. Siden himmelen er blank og alt er lyst og fint sper de villig på med et eventyr. Det er far som har fortalt det, om trollet som trengte øyne. Berit forteller, og de andre gjentar sitt refreng: Gi meg øye, gi meg øye.

Så oppløses stunden i lys latter. Landeveiens småfolk tripper videre med lyse krøller under staselige toppluer, med ti-ører øverst på melkespannets lokk og en glad tanke skjenket kjøpmannens tyggegum som snart skal bli deres.

I Botne sitter to andre bolde riddere og dingler med beina gjennom en sørgelig skakk og skeiv bru. For en uke siden kom en svær bil med et tømmerlass. Bums, sa det da, og så sto bilen med bakhjula lengst nedi brua og forhjula løfter som bikkjebein i bønn. Ja, flere av bru-borda seilte på sjøen og måtte hentes inn med robåt. Arild Botne og Olaf Skår som skal begynne på skolen til høsten, var som en slags øyenvitner og forteller gjerne.

Men så blir de avbrutt av Ole Botnehagen som kommer syklende.

- Eg såg bilen. Var mest redd det var varebilen som ikkje klarte å ta seg fram øve brunå. Han kjeme i dag, ser du.

Ole morer seg over at de får varene kjørt på huset. Han er sistemann som får det i Botne. Straks forbi huset stopper nemlig veien i lyngmarka. Ja, det er vel utrolig hva en vei kan gjøre. Før måtte vi ro skolebarna over fjorden, i styggevær måtte de gå en time over heia. Meget har blitt bedre i det siste åra. Det er kommet radio, telefon og Lysekraft på huset – og den velsignende veien. Nå er det gildt å være til, Ole smiler om kapp med solen som varmer deilig i husveggen.

Vegarbeidarane frå venstre: Torger Jøssang, Maurittz Jøssang, Knut Jøssang og Harald Olsen. 

Noen hundre meter lenger ute sliter et arbeidslag med veien som er så hard å føre gjennom fjellet, men framover går det, og nye meter med pukk venter på grus. 16 holer forsynes med dynamitt. Smellene gir gjenlyd i fjellsidene og varsel til andre om det som kommer. Torger Jøssang og Mauritz Jøssang flenger torv og einer av fjellet. Knut Jøssang og Harald Olsen fyller dynamitt.

Egentlig er det kommunevei som skal fram til Erlandsdalen dette. Ryfylkeveien ender foreløpig et lite stykke før den skrøpelige brua – og så blir det spennende å se hva som i framtida blir Ryfylkevei her, den som etter planene skal gå rett fram eller den som allerede nå føres fram rundt fjorden.

Veiene er i det hele tatt et emne som opptar svært mange. I sin butikk på Jørpeland står Ingvald Rasmussen, formannen i Motorførernes Avholdsforbunds Ryfylke-avdeling. Han forbereder et veimøte på Tau i morgen. Bakgrunnen for dette møtet er at de synes at det blir gjort alfor lite med veien mellom Tau og Jørpeland. Kreftene konsentrerer seg nord for Tau.

- Det er faktisk mange år siden det ble gjort noe på veien til Jørpeland, sier Rasmussen. Imens øker trafikken på.

- Hva kan gjøres?

- Kjør ut til Nag og se! Der bukter den smale veien seg som en slange mellom husene og byr på mange farer. Det skulle meget lite til for å rette veien ut. Nå må det gjøres noe alvorlig.

Å nei. Helt fri for problemer blir ikke verden selv om våren dundrer på døren. Likevel skal vi slutte av denne improviserte turen med det mest sorgløse som finnes i øyeblikket; Alle lammene som fyller dagen med sitt forunderlige liv, både nysgjerrige og sky på samme tid. Thoralf Jøssang står og ser ut over bakkene. Han har nettopp tatt imot trillinger. I løeveggen vokter katten på ei høne som pikker i matfatet. Frukttrærne strekker seg mot solen. Thoralf spør om det samme som alle andre.Tro om ikke våren er kommet for å bli?

js.