søndag 14. februar 2016

Mor mi hadde alibi

Mor mi i sin ungdom.


- Alibi, kva er det?

Rektor Øyvind Grotmol heva blikket frå læreboka og såg spørjande ut over latinklassen på Bryne Gymnas. 12 elevar som brukte tre år av sitt unge liv til å prøva å læra eit språk, latin, som ingen snakka lenger, men som alle slags framandord kom i frå.

Ingen av dei flinke jentene som kunne latinleksa framlengs og baklengs kvar dag, visste kva alibi var.
Ingen av dei meir alminnelege guttane heller. Eg så meg rundt i klassen. Nølande retta eg handa i vêret.

Rektor Grotmol såg på meg.

- Laugaland. Kva er alibi?

- Du har alibi når du kan føra bevis for at du ikkje var på ein stad der det har skjedd ein forbrytelse, svar eg.

Rektor Grotmol nikka tilfreds og skrytte hemningslaust av meg.



- Laugaland les mykje utanom. Det bør alle gymnasiastar gjera, sa han og såg på jentene som kunne leksa på rams kvar dag og på dei andre elevane som var variantar av typen middelhavsfarar. Eg høyrte definitivt til den siste gruppa.

Det høyrer med til historia at Grotmol gjennomskua meg etter kvar og kalla meg både slubbert og lathans.

Men det meste av dei to åra me hadde rektor Grotmol i latin på gymnaset, slapp eg lett unna. Eg kunne ikkje leksene spesielt godt, men kunne av og til eit framandord som dukka opp når Grotmol hadde ein av sine mange digresjonar. Han spora totalt av frå leksa vår når han begynte å vri og vrengja på eit eller anna latinsk ord som var høgst levande på 1960-talet. Å elska heiter amare på latin. Så amatør det er ein som elskar sin sport eller kva det måtte vera. Fyrst når det ringde ut til friminutt, vakna Grotmol og begynte å herja med latinpensum. Me slapp omtrent aldri ut frå latintimane før det ringde inn til neste time.

At eg les mykje utanom, var berre tull. Det var mor mi som hadde lese mykje utanom. Ho og hennar fem sysken hadde berre sju års folkeskule. Men det mangla ikkje på evner.

Frå eg var åtte-ni år gammal og fram til alle hormonene begynte å herja rundt i kroppen, sat eg mykje og les i det som måtte finnast av aviser, bøker og kulørt vekepresse. Når eg møtte på ord og problemstillingar som eg ikkje fann ut av, ropte eg på mor.

Mor, kva er alibi? Ho visste sjølvsagt det. Eg fann det heilt naturleg at mor mi visste det. Det var vel heller sjelden med mødre som kunne gjera greie for den slags ord.

Alibi-episoden frå Bryne fekk aldri mor mi høyra om. Ganske flaut at eg ikkje takka mor mi meir for at ho lærte meg å bli glad i ord og lesing og slekters gang og Hjelmeland før i tida.

I dag er det morsdag. Til sommaren er det ti år sidan mor mi døde stilt og roleg, 82 år gammal.  


1 kommentar:

  1. Ja,ja, men ho hamna på Mæland, der dei beste er! Eit fint minnesmerke over ei mor. Eg hadde og ei lesande mor. Ho fekk aldri utdanning, men bokpakkane frå og til Stavanger bibliotek var mange.

    SvarSlett