To ferjer med «Øybrua»

"Øybrua" kom i 1956. Den tok en bil mer enn "Trippen". Foto: Stavanger byarkiv.

Den nye «Øybrua» lå værfast en ukes tid på Sørlandet i november 1954 før den kunne gå hjem til Stavanger. Første dagen kom den til Egersund. Dette var trolig den eneste gangen ferja ble hindret i særlig grad av uvær. Onsdag 14. november var den nye ferja kommet hjem og neste dag gikk den inn i rute for søsterferja «Trippen», som skulle til klassing. 

En måneds tid senere var begge ferjene i full drift. Skepsisen var stor to år før, da «Trippen» ble satt inn i rute. Mange mente det var galskap å sette ei ferje med plass til to biler inn i ruta mellom Buøy og byen. Det var ikke flere biler på øyene enn at de kunne telles på to hender. Men med ferja kom bilene. Og «Øybrua» tok en bil mer enn «Trippen». Nå gikk bilferjene i fast rute fra seks-tida på morgenen til midnatt. I helgene var siste avgangen ved ett-tida. 

På denne tida gikk ferjene mellom Breialmenningen på bysida og Nyhavn på Buøy. Bare ferja «Pyntesund» gikk til Pyntesundskaien. I 1957 skulle Rosenberg bygge ny stordokk og dermed måtte ferjeleiet flyttes til Pyntesundet, som ble endestasjon så lenge ferjene gikk til Buøy. - Bortsett fra at «Øybrua» var litt lenger og tok en bil mer, var de to bilferjene var helt like. 

- De var driftsikre og gode å manøvrere, fortalte Olav Bergsagel ti Aftenbladet i 2004. Han var ferjefører på de kommunale bilferjene i alle år fram til ferjedriften ble privatisert og overlatt til Rødne og Sønner i november 1996. Av en eller annen grunn var dørene inn til styrehusene svært lave de første årene. Ferjeføreren måtte krøke seg skikkelig sammen for å komme inn i styrehuset. Senere ble det satt inn nye, høye dører. 

Bergsagel husket ikke at det var noen alvorlige uhell med disse ferjene, bortsett fra at en sylinder i maskinen på «Øybrua» eksploderte en gang. Det var ferjeføreren som måtte se etter maskinen, for det meste. Alf Strand var maskinist for alle ferjene og gikk rundt og sørget for vedlikeholdet. 

I juni 1963 kom «Majoren», den siste av de små Buøy-ferjene. Da ble «Trippen» reserveferje. På denne tida var de første bruene mellom øyene ferdige. Midt i 1950-årene ble Sølyst landfast med Grasholmen. Våren 1968 sto Pyntesundsbrua ferdig. Da var Buøy og Engøy knyttet sammen. Ferja «Pyntesund» la opp da Engøy ikke trengte ferje lenger. 16. mai 1972 ble brua mellom Engøy og Sølyst åpnet. «Øybrua» ble nå bilferje mellom Sølyst og byen, mens «Trippen» og «Majoren» fortsatte å gå til Buøy, men bare med passasjerer.

Fra 1956 ble ferjekapasiteten doblet mellom Buøy og byen.

«Øybrua» 

HISTORIKK: Bygget ved Høllen Skibsverft i Søgne for Stavanger kommunale ferjer i 1956. Satt inn i trafikk torsdag 15. november 1956. Kunne ta en bil mer enn «søsterskipet» «Trippen». Gikk i fast rute fram til den i oktober 1972 ble avløst av «Sølyst». I 1978 solgt til Jonassen og Østbø på Hundvåg og nedrigget til lekter. Solgt til brødrene Kurt og Hallgeir Helgevold. 

KAPASITET: Sertifisert for inntil J 250 passasjerer. Tok 5 biler. MASKINERI: Skandia-Lysekil semidiesel på 100 HK. Denne motoren befinner seg nå på motormuseet på Tungenes. 

MÅL: Lengde: 20 meter. Bredde: 6,7 meter. 96 brutto-registertonn.  I 1976 ble det fraktet 357.760 biler mellom byen og Sølyst. Det var over 3000 flere enn med Tauferjene og Høgsfjord-ferjene tilsammen.

 DA «SØLYST», med plass til 15 biler, kom i oktober 1972, var det ikke bruk for «Øybrua» i Sølysttrafikken lenger. 26. mai 1979 meldte Aftenbladet at de tre gamle ferjene var til salgs. Ferjene var blitt overflødige da Bybrua ble åpnet ved årsskiftet 1978-1979. 

«Sølyst» seilte mellom byøyane i over 40 år

 

"Sølyst" gjekk mellom Jorenholmen og Sølyst frå 1972 til 1978. Foto: Digitalt museum.

Den splitter nye bilferja «Sølyst» klappa til kai ved Jorenholmen i Stavanger søndag 8. oktober 1972. Den nye ferja skulle bruka det tidlegare ferjeleiet til Tau-ferjene på Jorenholmskaien i ruta til Sølyst. Arbeidet med å tilpassa ferjeleiet starta umiddelbart.

Den nye ferja var bygd ved Lindstøls båtbyggeri i Risør for Stavanger kommune. Den hadde plass til 17 personbilar og sertifikat for 99 passasjerar.

Dersom bilane blei godt stua, ville «Sølyst» ha plass til fire fleire bilar enn dei gamle ferjene klarte til saman. Ved å gå fire turar i timen mellom Sølyst og Jorenholmen, ville ferja kunna frakta 68 bilar i timen.

"Sølyst"-reportasje i Aftenbladet i 1995.

Aftenbladet skreiv at «Sølyst» best kunne samanliknast med Ropeid-ferja til Stavangerske. Men den nye ferja var atskillig lenger og vakrare enn Ropeid-ferja. Også «Sølyst» hadde styrehus midtskips med godt oversyn horisonten rundt.

Det sto ein Callesen hovedmotor på 260 hestekrefter om bord. På prøveturen fekk ferja ein fart på 8,5 knop.

Den nye ferja fekk rikeleg med omtale før den blei sett i fart. Kanskje ikkje så rart sidan journalist Magnus Torgersen i Aftenbladet var formann i det kommunale ferjestyret på den tida.

Brørne Rolf og Olav Bergsagel var kapteinar på «Sølyst» då den var ny.

Ferja gjekk mellom Jorenholmen og Sølyst fram til Bybrua kunne tas i bruk ved årsskiftet 1977-1978. Men biltrafikken auka kraftig i desse åra. Stavanger kommune måtte i 1975 leiga ferja «Kvarven» for å ta unna trafikken. Denne ferja hadde plass til 23 bilar.

Ferjeskipper Helge Geir Helgesen hadde ein kort "karriere" som ferjeredar.
Foto: Jon Ingemundsen.

Stavanger kommune måtte betala 150.000 kroner for å tilpassa ferja til denne ruta og 800 kroner i leiga pr. dag til rederiet Bergen Vest.

Då Bybrua blei åpna, var det slutt på ferjetrafikken mellom Jorenholmen og Sølyst. Nå gjekk «Sølyst» frå Jorenholmen til Ormøy og Vassøy. Ferja var innom Steinsøy ved behov. Denne ferja gjekk dessuten i ruter til Lindøy, Kalvøy og Tunsøy. Den gjekk også lasterute til Langøy og Austre Åmøy. Dei siste åra var det «Sølyst» som frakta bossdunkar frå Usken og Uskekalven til Hommersåk.

Fyrstesida i Aftenbladet 2. august 1982.

I august 1982 havna «Sølyst» på fyrstesida på Aftenbladet. Ein dansesugen ferievikar stjal ferja i Stavanger og gjekk til Østhusvik der det var dans. Det vekte oppsikt på Rennesøy då ferja kom. Avisa skreiv at det var fyrste gong i historien at nokon stjal ei bilferje for å dra på dans.

Ferjetjuven "lånte" ferja, skreiv Aftenbladet 5. august.

Ein morgon i februar 1992 kolliderte ferjene «Sølyst» og «Tau» i tjukk skodd rett utanfor Bybrua. Tau-ferja var på veg til byen med 143 passasjerar om bord. «Sølyst» skulle til Vassøy. Begge ferjene hadde redusert fart då dei kolliderte. Skipperen på «Sølyst» fekk skulda for smellen.

I oktober 1995 hadde Aftenbladet eit større oppslag om misnøgde passasjerar på «Sølyst». Enkelte meinte at ferja skulle vore opphogd for lenge sidan. Andre meinte den var grei nok og at folka om bord var greie og hyggelege. Ferjeførar Trond Trondsen påpeikte at den 23 år gamle ferja var godkjent av skipskontrollen, men vedgjekk at komforten ikkje var som på større ferjer.

I 1998 overtok Rødne-rederiet ferjedrifta til Byøyane. Ferjeskipper Helge Geir Helgesen kjøpte «Sølyst» av Stavanger kommune for 405.000 kroner og leigde den ut til Rødne, men selde den vidare til Rødne for same beløpet litt seinare same året. Helgesen blei verande i Rødne-rederiet heilt til han blei pensjonist i 2018. Han er stadig innom på ulike oppdrag på båtane.

Skipsrattet på"Sølyst" i god behold hjå
Helge Geir Helgesen.

Etter eit maskin-havari i 2014, blei «Sølyst» seldt til Torgeir Vareberg på Åmøy. Han rigga den ned til lekter. Navnet blei nå «Shjandtor 2». Men den blei i minste laget som lekter. I 2018 blei den 46 år gamle ferja opphogd.

Helge Geir Helgesen sikra seg både rattet og skipsklokka frå «Sølyst». Så dei har han nå hengjande til pynt i naustet sitt på Vassøy.

Kan du binde en ko? Kan du styre i mørket?

 

- Kan du binde en ko? Kan du styre i mørket? Dette spørsmålet
fekk håpefulle matrosar når dei spurte mannskapssjef Rasmus
Kyvik om jobb i Stavangerske.

Halva Ryfylke kjente til denne herma i min ungdom. Dette skulle vera standard-spørsmålet som mannskapssjef Rasmus Kyvik i Stavangerske hadde til alle håpefulle som var innom på kontoret hans og spurte etter matros-jobb på fjordabåtane.

For det var mykje kyr, kalvar og griser å baska med på fjordabåtane i Ryfylke. Og så snart båten hadde bakka ut frå kaien måtte ein av ku-sjauarane opp i styrehuset for å svinga på skipsrattet.

Matrosen på "Ekspress" hadde nok å bala med når båten kom
til kai. Her er båten på Bru.

Trudde du det var skipperen eller styrmannen som styrte? Nei du. Det var matrosane som styrte og heldt båten på den kursen som skipperen bestemte.

Skipperen skulle finna leia. Matrosen skulle berre styra og halda utkikk. Ein matros med godt nattsyn kunne vera til god hjelp for skipperen. Det var skjer og mørklagde nes og all slags feller i fjorden. For ikkje å snakka om tjukke skodd.

Klar advarsel i Aftenbladet i november 1955.

Eit kav å vera matros i den tida. Ikkje minst i Rennesøy-ruta med mange kaiar, mange slags krettur og løyen last. Og så dette ureine farvatnet på toppen av alt.

Ikkje rart at ein ryfylking som møtte i retten og fekk spørsmål om han var tidlegare straffa svarte: Nei, bortsett frå eit år som matros i Rennesøy-ruta.

Lokalpolitikarane ville ha fleire lykter i Rennesøy-ruta. Aftenbladet i oktober 1956.

Dei som styrte med fyr og lykter langs leia, var ikkje lette å få i tale for øybuane. Men i 1950-åra fekk dei Aftenbladet med seg i kampen for ei tryggare skipslei. I november 1955 slo det elles så forsiktige Aftenbladet til med følgjande tittel med tilhøyrande undertittel på fyrstesida: Gjør noe før ulykken skjer. "Ekspress" i Rennesøyruten på grunn ved Brukjeøy. Nå må båtene føle seg fram i nattens mulm og mørke.

I avisartikkelen blir det slått fast at manglande fyrbelysning i Rennesøy-ruta har vore årsak til fleire grunnstøytingar. Både "Hjelmeland" og "Sandeid" hadde vore på grunn i dette farvatnet tidlegare og nå hadde "Ekspress"gått på grunn ved Brukjeøy. Denne grunnstøytinga ville ikkje skjedd viss det hadde vore betre lys på Persholmen.

Fyrdirektøren lova meir lys i Rennesøyruta i oktober 1956.

Det blir også peika på at rutebåtane til og frå Haugesund gjekk i denne leia når det var dårleg vêr.

- Ingen vet når uhellet kan være ute, og det gir en lite betryggende følelse å være passasjer under slike forhold, selv om en vet at besetningen på rutebåtene er førsteklasses karer, sto det i Aftenbladet.

Politikarane i Mosterøy og Rennesøy følgde opp spørsmålet om betre fyrlys i Rennesøy-ruta i åra som kom. Dei fekk god oppbakking av Aftenbladet. Eg fann ein god del saker som gjekk på fyrlykt-saka i åra etterpå.

Alt i orden i oktober 1959.

Saka var løyst i 1959. Tre nye fyrlykter tent i Mastrafjorden. Då var det blitt tryggare å reisa med rutebåt i dette farvatnet.

Men det var stadig viktig å kunna binde en ko og styra i mørket.

Kommentar frå Facebook: 

Torstein Randa

Hørte om ein som var i "jobbintervju" hos avholdsmannen Kyvik: Hvordan er det, drikker De? "Å ja takk!" svart mannen.